Livet i Lux - og ellers

Av og til må man bare si det

2009-08-25T17:04:00.006+02:00

Bli ferdig nå da, tenkte jeg utålmodig mens damen hos bakeren svinset rundt en kunde som tilsynelatende ikke skulle ha noe. Jeg aktet ikke å miste bussen, bussene er dessuten særdeles upålitelige her nede i sør og det er slettes ikke godt å vite når de dukker opp. Omsider svinset hun i min retning, og endatil kniste hun. Det var på tide, snøftet jeg til meg selv.

- Det er forloveden min, hvisket hun halvt forklarende, halvt unnskyldende.
Jeg ble straks litt mildere stemt. Så klarte hun ikke å holde seg:
- Han er kjærligheten i livet mitt! utbrøt hun.
- Han og sønnen vår. Jeg er så lykkelig!
Ordene kom rolig og enkelt, men intenst, og hun strålte. Jeg trodde henne og ble enda mildere stemt.

- Av og til må man bare si det, avsluttet hun.

Jeg rakk bussen, men det hadde visst ikke vært så farlig allikevel.

Slekt skal følge...

2009-07-24T22:27:00.005+02:00

Så kom oldefarmor på gamlehjem. Roter nå, mer og mer. Men synger gjør hun, med stødig røst og til alles forlystelse. Favorittlåta er og blir "She joined the navy to see the world, and what did she see, she saw the sea". Den er blitt slik en schläger på avdelingen nå, at når tonene klinger fra rom 514, river en hvitkledd pleier døra opp i reneste Fred Astaire-stil og gauler "she saw the sea" med perfekt timing.

Og når vi hører vår lille lille venn på tre-snart-fire sitte i trappa på seilbåten og synge, på trill-rundt-sjarmerende barneengelsk men med lett gjenkjennelig tekst og melodi, "she na-na-navy, to see na world" - ja, da vifter vi øynene våre godt og lenge.

Hennys ubevisste hyllest til oldefarmor. Velsigne dem begge.

Et lite stykke Bergen

2009-07-07T18:18:00.003+02:00

Bouchavesnes-Bergen er en bitteliten unnselig landsby på flatbygda i Somme, av det slaget du glatt kjører rett gjennom. Som nordmann synes du selvsagt det er ganske morsomt at en liten fransk by heter noe med Bergen, men ikke morsomt nok til å stoppe.

Så stopper du allikevel foran en statue av den franske feltmarskalken og krigshelten Maréchal Ferdinand Foch, som enhver fransk by med respekt for seg selv har en gate oppkalt etter. Og av en eller annen grunn går du bak denne statuen, han kan jo være noe å se på bakfra også den godeste Foch, hvem vet! Men der står det altså at statuen er skjenket til byen av den bergenske skipsrederen Haakon Wallem. Ikke nok med det, han ga generøst 100 000 franc av egen lomme og fikk også Bergens befolkning til å spytte i for å hjelpe til med oppbyggingen av byen etter første verdenskrigs herjinger. De var spesielt ille her, Bouchavesnes var omringet av slagmarker og strategisk viktig. Rådhuset i byen er en gave fra Bergen by, tegnet av arkitekt Ole Landmark og ferdigstilt i 1925. Da slengte de på Bergen bak navnet sitt, i takknemlighet. Wallem og Foch ble kompiser og Wallem ble tildelt ordenen Den Franske Lilje av den samme Foch.

Og der kom vi intetanende forbi dette lille stykket Bergen. Litt pussig. Nå lurer vi på hvordan det kunne ha seg at Wallem fant på å gjøre dette, men det har vi ikke funnet svar på.

Selgerne i Somme

2009-07-07T16:45:00.004+02:00

Somme, Nord-Frankrike. Flatt, alt er flatt. Midt i det flate finner vi et hotell. Langs samme gate ligger en klynge hus som sammen med hotellet utgjør landsbyen. Fra hotellvinduet ser vi katt og kaniner og en eng med løvetann.

I spisesalen om kvelden møter det oss et litt underlig syn. Ved et langbord sitter dresskledde menn på lang lang rekke. På den andre siden av bordet sitter ingen. De stirrer rett frem eller på maten, de fikler med mobiler og andre dupetitter. En etter en kommer de og setter seg på rekken. En av dem er kontaktsøkende, kikker på sidemennene og prøver seg på et smil. Det går ikke lang tid før han fikler han også.

Vi lurer på hvordan det kan ha seg at en lang rekke menn danner seg midt på denne flate og noe gudsforlatte bygda, og kommer fram til at de må være selgere på gjennomreise. Kanskje møtes de her med jevne mellomrom og har sin faste stille rekke som det er en visse trivsel og trygghet i.

Hvordan vi havnet der, vet vi egentlig ikke, men de gjestene som ikke var selgere, var der kanskje for å se the poppy fields, valmueengene som ble et symbol under første verdenskrig, eller krigskirkegårdene hvor en bestefar kanskje ligger, eller alt dette flate som soldater trampet ned og falt på og gjorde enda flatere. Enorme flate områder, enormt mange soldater.

"On attaquera sur la Somme" (Vi angriper ved Somme.)
- Maréchal Foch

Strendene i Normandie

2009-07-07T13:34:00.005+02:00

Sword Beach. Gold Beach. Juno Beach. Omaha Beach. Bortenfor sandstripen som kalles Paris' riviera ligger disse strendene, mer til minne enn til solslikking. Her tråkker du i tusener av blodige soldaters fotspor. Frigjøringsstrendene. Det er kort mellom minnesmerkene, kort mellom de gamle stridsvognene og kort mellom de hvitmalte enkle korsene på krigskirkegårdene.

Kort mellom flaggklyngene. Mest engelske, amerikanske, kanadiske og franske - men også noen tyske. Venner nå. Flagg klistret på vinduer på bensinstasjoner og butikker. Flagg ut av mange vinduer. Folk lever med krigen i dette området, og har du bodd her, får du et mye sterkere forhold til 6. juni 1944 enn til 8. mai 1945.

Andre steder kan du kjøre langs slottsruter og vinruter, her kjører du langs Overlord-ruten. På døra til et hotell langs ruten står det "welcome to our liberators". Litt senere kjører vi forbi Omaha Beach Golf, med fredelig utsikt mot klippene og stranda. Andre tider.

Sword Beach. Gold Beach. Juno Beach. Omaha Beach. Strender til større ettertanke enn strender flest.

Naturlig kunst

2009-03-11T12:44:00.001+01:00

Obamat

2009-01-29T13:21:00.003+01:00

Det må en franskmann til for å bli indignert og oppbrakt over lunsjmenyen til Obama & co på innsettelsesdagen. Vedkommende reporter fnyste foraktelig fram menyen og la til noe i retning av "de må jo bare spise det".

Og om ikke maten var fordøyelig, så var kommentaren fornøyelig, og den føyer seg pent inn i rekken av bevis på franskmenns matfokus.

Frossent øyeblikk (Lys & Farge)

2008-12-17T13:35:00.002+01:00

Isdronning (Lys & Farge)

2008-12-09T14:57:00.003+01:00

Lys & farge (adventskalender)

2008-12-05T19:14:00.002+01:00

Eleanor Rigby

2008-11-25T09:15:00.002+01:00

Nobody came...

Eleanor rigby picks up the rice in the church where a wedding has been
Lives in a dream
Waits at the window, wearing the face that she keeps in a jar by the door
Who is it for?

All the lonely people
Where do they all come from ?
All the lonely people
Where do they all belong ?

Father mckenzie writing the words of a sermon that no one will hear
No one comes near.
Look at him working. darning his socks in the night when there's nobody there
What does he care?

All the lonely people
Where do they all come from?
All the lonely people
Where do they all belong?

Eleanor rigby died in the church and was buried along with her name
Nobody came
Father mckenzie wiping the dirt from his hands as he walks from the grave
No one was saved

All the lonely people
Where do they all come from?
All the lonely people
Where do they all belong?

Høw ridiculøus!

2008-11-21T10:55:00.003+01:00

Sønic Visions Festivål. Spot øn Denmårk. 2 days 25 bånds.

Kan noen være så utsøkt vennlige å forklare denne latterlige bruken av ø og å for meg?? Skal det liksom være kult?? De skulle bare visst hvor teit og poengløst det både ser og høres ut å stæsje det engelske språket med en skråstrek her og en liten runding der. Ikke er det første gangen jeg ser det heller, yoghurten Fjørd er et annet eksempel (jeg har ikke smakt den - prinsipp).

Så neimen om jeg skal på noen festivål! Høwever Sønic! Ikke for å se danske Murder, belgiske An Orange Car Crashed (ikke noe rart forresten, til opplysning er belgiere elendige sjåfører!), norske Superfamily (min egen får holde) eller lokale Glitter and Trauma (pussig kombinasjon - men jeg kan tenke meg opplevelsen ville vært mer traumatisk enn glitrende).

S.O.S!

2008-11-19T12:43:00.004+01:00

Det var det. Da har jeg omsider blitt selve bildet, eller klisjéen om du vil, på en Expatfrue. For hvorfor ville jeg ellers finne på å ta en cocktail midt på blanke formiddagen?? FØR 12.00 til og med?? Ikke hvilken som helst cocktail heller, for den saks skyld, men en BARE for jenter. Girls only. Skinnende rosa (både flaske og innhold), med en overraskende frisk smak av litchi og bringebær.*

Neida, neida. La meg berolige dere (og meg selv...), det handlet ikke om en cocktailpause fra shopping på Kenzo med expat-venninner. Dette var et rent nødstilfelle! Jeg befant meg på et sted jeg absolutt ikke burde befinne meg på en lørdag formiddag, nemlig på shoppingsenteret Auchan. Og akkurat som folkemengdene og hyllekilometrene tok kvelertak på meg, så jeg denne skinnende, lokkende rosa flasken... Jeg styrte rett gjennom mengden og grep plastkruset den smilende salgsdamen ga meg med usigelig lettelse.

Det funka! Og til alt overmål kjøpte jeg en flaske også - til en Bridget Jones venninne riktignok (lurer på om hun deler...??) *

* Dette er ikke en reklame for den nye cocktaildrinken Girl!. Eller er det det?

Tatt av vannet

2008-11-12T14:21:00.003+01:00

Laetidor II, blå som havet den tilhører, har vært et landemerke i havnen i årevis. Den har vært såre fornøyd med å ligge der og duppe kokett for forbipasserende, sole seg i glansen av storebrødrene Yacht og Katamaran og leve på minnene fra fordums storhetstid da den prydet forsiden av et flymagasin.

Så kom novemberregnet. Det falt ubarmhjertig på land, mann og strand, det fosset ned brosteinsgater, det pisket opp havet, og det falt på og fylte opp Laetidor. Langsomt sank båten til bunns. Mens staute politimenn sto på rekke og rad, armene på ryggen, bena godt fra hverandre, og observerte, satte dykkere og havnevesen i gang en redningsaksjon. Med hodet så vidt over vannet, ble Laetidor sakte slept til en tryggere havn og løftet opp av sterke maskinarmer. Men det var ingenting å gjøre.Laetidor måtte ende sine dager på en gravplass for båter og annet skrap.

Så kom regnet og tok Laetidor, og bølgene som var vant til å skvulpe mot hennes baug vet ikke helt hvor de skal gjøre av seg.

Hele kongeriket

2008-10-09T13:54:00.001+02:00

Tusser og troll, huldra og draugen...
...og et eget kongerike for to små

På en dag som denne

2008-10-09T13:36:00.003+02:00

Men dette er også Luxembourg - på en dag som denne...

Autentisitet

2008-10-09T13:20:00.003+02:00

"A mes yeux, le Luxembourg s'est toujours voilé derrière un masque, derrière un vernis difficile a percer. Le Luxembourgeois est si distant: les rares personnes ouvertes au dialogue ne se donnent pas facilement. Or celles qui se donnent à voir ne m'intéressent pas et celles que j'aimerais percer à jour ne se donnent pas. C'est un constat que j'ai pu vérifier en m'installant à Lyon. Alors, au contact des Lyonnais avec lesquels le rapport est aisé, sans détour et franc, je me suis rendue à l'évidence que ma perception des choses n'était pas erronnée."-

"I mine øyne har Luxembourg alltid gjemt seg bak en maske, bak et lag det er vanskelig å trenge gjennom. Luxemburgeren holder avstand: de få som er åpne for dialog er ikke lett synlige. De som viser seg, interesserer meg ikke og de som jeg ønsker å trenge gjennom til viser seg ikke.
Sannheten i denne påstanden kunne jeg kontrollere da jeg kom til Lyon. Der, i kontakt med mennesker det var fritt og ukomplisert å forholde seg til, ble jeg klar over at min oppfatning ikke var feil."

- Corina Ciocârlie, rumensk forfatter bosatt i Luxembourg*

Hun har rett. Dette er hva jeg har komme fram til: Jeg ser masken og laget som mangel på identitet, nasjonalitet og autentisitet. Stakkars Luxembourg, hvordan kan hun ha sjanse til å finne dette når nesten halve befolkningen er utlendinger og rundt 100 000 til strømmer over grensene hver dag for å jobbe. Gjennom mangfold? Kanskje, men mangfold i en rik manns verden blir lett uniformt. Når jeg flytter videre, til Lyon eller andre steder, vil jeg lete etter autentisitet. I landet. I menneskene.

*Vedlegget i gårsdagens avis, som sitatet er hentet fra, heter passende nok "Identitet og nasjonalitet".

Impressions de Cannes

2008-09-16T09:53:00.006+02:00

Cannes. Flashy folk + flashy butikker + pornobåter i havna = høy bling-bling faktor. Men det er ikke det som gjør inntrykk. Det som gjør inntrykk, er menneskene som blir borte i alt dette. Det som gjør inntrykk er kontrastene.

Som bagladyen i den lille sorte. Juggelbehengt. Flokete hår i et forsøk på en frisyre. Er man uteligger i Cannes, så må man prøve å være det standsmessig. Da får det ikke hjelpe at effekten av den lille akk så lårkorte sorte med dype utringninger er ganske hjerteskjærende når kroppen, som den nevnte sorte skjuler lite av, ligner på en sumobryters og når posene som henger på den slitte trillebagen er avslørende mange og skitne. De inneholder det hun har, bortsett fra den lille sorte og juggelet. Blikket er også avslørende. Og ganglaget. Sliten nå.

På nabobordet på restauranten sitter det en eller annen fransk-amerikansk blanding med falske smil og falske tenner. Like diskret kledd som bagladyen var indiskret, men like avslørende. Bling-bling. Fra den andre kanten av restauranten nærmer en ung spinkel jente seg. Forsiktig holder hun fram et pappkrus og får avslaget hun venter seg fra paret på det nærmeste bordet. I det hun nærmer seg mitt bord, kommer bling-bling damen fra nabobordet farende og snerrer mot jenta som til en hund med rabies: - Dégage de là! Ha deg vekk! Det var slik forakt i blikk og stemme at jeg ble sittende målløs og apetittløs. Jenta forsvant med halen mellom bena, jeg så henne ikke en gang. Hadde jeg sett henne, eller hadde jeg vært snartenkt nok, skulle jeg ropt henne tilbake og gitt henne penger. Eller jeg skulle ha gått bort til nabobordet og sunget - oh, think twice, it's just another day for you and me in paradise. Som det ble, og som det ofte blir, gjorde jeg ikke annet enn å stirre på henne, med all forakt jeg kunne oppdrive, og riste på hodet. Ikke at jeg tror det nytter med slike som henne, men kanskje noen andre rundt bordet kunne think twice.

Det satt to barn ved det bordet. De lærer at det er lov å behandle medmennesker med slik mangel på respekt. Hadde damen hatt en liten silkehund i en Gucci-bag, hadde hun behandlet dyret mye, mye bedre. I det minste hadde jenta krav på et høflig nei, kanskje til og med et smil. Vi kjenner ikke hennes historie.

She calls out to the man on the street
sir, can you help me?
It's cold and I've nowhere to sleep,
Is there somewhere you can tell me?

He walks on, doesn't look back
He pretends he can't hear her
Starts to whistle as he crosses the street
Seems embarrassed to be there

Oh think twice, it's another day for
You and me in paradise
Oh think twice, it's just another day for you,
You and me in paradise

She calls out to the man on the street
He can see she's been crying
She's got blisters on the soles of her feet
Can't walk but shes trying

Oh think twice...

Oh lord, is there nothing more anybody can do
Oh lord, there must be something you can say

You can tell from the lines on her face
You can see that she's been there
Probably been moved on from every place
cos she didn't fit in there

Oh, think twice...

Hildring

2008-09-06T16:38:00.003+02:00

- de fjerne øyer svever! Fjell kan fly!

She joined the navy

2008-08-28T21:55:00.008+02:00

Hun er 90 år og snart ved veis ende. Er litt engstelig nå, for å være alene i det store huset som er hjemme og som huser henne og mer enn 50 år med liv og minner, men som har blitt for stort og uhåndterlig og kanskje litt skremmende. Engstelig for å være alene punktum. Og engstelig for den store endringen det ville være å komme på gamlehjem, samtidig som hun blomstrer opp litt på daghjem. Engstelig for ikke å vite hva som skjer eller hva som nettopp har skjedd. For det blir så fort borte, det som nettopp har skjedd, så veldig fort borte... Og det blir for vanskelig å skille dagene fra hverandre og å forholde seg til innholdet i dem. Da blir verden et ganske forvirrende sted.

Hun spiser ikke mat med mindre noen er der og spiser den sammen med henne. Hun fortviler når hun får vin i gave, for hun drikker jo ikke alene - men kanskje har hun glemt at hun gjør jo det. Velsigne henne og whatever it takes for å takle dagen.

Jeg var så heldig å bli kjent med henne mens hun ennå var ung og sprek og et par og åtti. Høy og flott og rank i ryggen, med flagrende gevanter og flagrende hender og en sterk stemme som bar over alles, med en munter og slående replikk eller med sang. Varm og raus og så veldig levende. Jeg har neppe møtt noen mer vital person, uansett alder, det er ikke overvettes mange av dem.
Og det er bildet som sitter fast.

Hun har forlengst kommet dit at alt var mye bedre under krigen. Og da var hun også ung og sprek og høy og flott og rank i ryggen, og slik gikk hun inn i den norske marinen i England. Akkurat det kan få fram noe av den livslange kraften og vitaliteten i henne, og med ganske sikker røst og armene hevet synger hun, med så mange da capo vi bare vil ha:

We joined the Navy to see the world
And what did we see? We saw the sea
We saw the Pacific and the Atlantic
But the Atlantic isn't romantic
And the Pacific isn't what it's cracked up to be

We joined the Navy to do or die
But we didn't do and we didn't die
We were much too busy looking at the ocean and the sky
And what did we see? We saw the sea
We saw the Atlantic and the Pacific
But the Pacific isn't terrific
And the Atlantic isn't what it's cracked up to be

(Fra filmen "Follow the Fleet" fra 1936 med Astaire / Gingers)

Velsigne henne.

(U)foranderlig

2008-08-27T22:42:00.005+02:00

Mye er uforanderlig. Fra balkongen vår er mye uforanderlig. Kirketårnet, som enten kan virke lett invaderende eller behagelig og på et vis betryggende - vi velger det siste - og bakenfor det blinker fyrtårnet på Cap Ferrat utrettelig.

Bygården vis-à-vis har skiftet farge, men bak de nygule veggene konstaterer vi at den biske Bernard fortsatt selger grønnsakene sine på gateplan. Over ham, henger fortsatt Tarzan i underbuksa ut gjennom vinduet og inntar sine lunsjer som han hiver restene av på gata under. Ut av vinduet henger også et flunkende nytt badehåndkle på utstilling, det prydes av en steilende hingst og noe som er til forveksling likt Taj Mahal i bakgrunnen. Tør vedde på han er stolt av denne nyervervelsen, den gamle hingsten begynte nemlig å bli rimelig charcoal... Og Tarzan - tja, han kan vel neppe kalles en hingst, så til tross for paraderingen i underbukse og vifting med ymse våpen, velger vi å tro at han er relativt harmløs.

Over ham igjen, har James Dean wannabe, omsluttet av mystiske røykringer, flyttet. Røykringer kan det fortsatt være, til og med enda mer mystiske, men gedigne skrå parasoller beskytter for innsyn kanskje nettopp fordi de nye beboerne ikke nødvendigvis vil avsløre hva de røyker. Samme for oss, men dessverre funker ikke parasollene som støydempere for primalskrik og andre ulyder (jada, jeg har tatt kjerringtesten).

Men over bråkebøttene er det litt for stille. Der observerer vi bare mørke rom og en basilikumplante som dør litt mer hver dag. Da lurer vi på hvor den nydelige italienske gamle damen som kaster urter over på balkongen vår er og blir litt bekymret.

Mye er foranderlig...

Se opp - se ned II

2008-07-24T08:59:00.003+02:00

Vanligvis vil jeg preke om hvordan vi stirrer ned på skotupper og grå asfalt mens vi strener avgårde i stedet for å ofre et sekund eller to og se rundt oss og gjerne opp også. Farger, detaljer på en bygning, en krokodillesky, et smil...

Men noen ganger lønner det seg å se ned.

2321

2008-07-03T12:22:00.004+02:00

Da jeg sist var i Paris og kom forbi l'Hôtel de Ville (Rådhuset), var det ikke den imponerende bygningen i seg selv som fikk meg til å stoppe. Det var heller ikke de glade menneskene i skøyteringen foran den. Det som fikk meg til å stoppe og det som fikk meg til å fryse, var dette bildet og denne påminneren. Telleren på toppen talte dagene i fangenskap for Ingrid Betancourt. 2154.

I går stoppet telleren foran Rådhuset i Paris på 2321. Hennes historie er den om 2321 dager i fangenskap og kamp, om overveldende mot og vedvarende håp. Hennes historie er den om en mor tvunget til å være uten barna sine i over seks år av livene deres. Endelig ble hennes historie den om frihet. Og hennes historie gjør et overveldende inntrykk.

Hun ble et kraftfull symbol på hver mann og hver kvinne som har fått friheten sin brutalt berøvet av FARC geriljaen. Telleren stoppet for henne og 14 av hennes medgisler i går, men den fortsetter å telle dager for mange andre. Jeg håper hun fortsetter å stå som et symbol for dem, på håp og frihet.

Lille Clément

2008-06-25T14:18:00.005+02:00

Han het Clément Levy. Han ble født den 1. november 1940. Han var en liten jødisk gutt. Innesperret i Blois i Loiredalen noen måneder etter sin tredje fødselsdag. Gasset ihjel i Auschwitz en måned senere.

I dag passer Clément på barna som leker på en fredelig liten lekeplass i Blois. Foreldrene ser på bildet av ham, leser de få linjene - og mellom linjene - og gråter.

Baffled in Bourgogne

2008-06-24T22:20:00.003+02:00

Når du:

1) Tar av på måfå fra den monotone motorveien og intetanende havner i en nydelig middelalderlandsby midt på den bølgende bourgognske bygda
2) Finner landsbyens eneste restaurant og den viser seg å ha en nyervervet stjerne og en bistro med hyggelige priser og enda hyggeligere interiør og omgivelser - faktisk det hyggeligste du kan huske å ha sett
3) Når restaurantens patron (til forveksling lik en langsom Reodor Felgen) tryller frem et bord selv om det er fullt
3) Møter lokalkjente som forteller deg at du har funnet det fineste stedet i mils omkrets og som videre legger ut med stor begeistring om sine jakteventyr rundt omkring i verden

Da får du først hakeslepp og så et salig, mett smil som varer resten av turen hjem. Og noe å leve på en stund.

Sleepy in Sologne

2008-06-24T10:19:00.005+02:00

Châsse, nature, pêche, tradition. Jakt, natur, fiske, tradisjon. Ganske dekkende for Sologne omtrent midt i Frankrike, og man kan jo gjette på at det politiske partiet med samme navn (CNPT) står sterkt her. Varselskiltene langs veien, som ser ut som de er prydet med musikantene i Bremen i en villsvin/rådyr/hjort-variant, og jaktstolene i skogkanten understreker dette. Bak tunge smijernsporter og for enden av lange, støvete alléer ligger godt skjulte, staselige landsteder, eid av parisere og andre som søker skogens ro - om enn avbrutt av skudd fra jegere og lokale krypskyttere. Pariserne feier ned hit på halvannen time.

Når det gjelder naturbiten, blir den som besøker de solognske dype skoger slått av hvor vakre og fredelige disse skogene er. Det er langt mellom tunge granstammer, skogen antar som regel et langt mer åpent og smilende format. Bregneunderskogen står høyere enn undertegnede, og er et utslag av et annet naturfenomen i Sologne, de tydeligvis berømte myrtjernene med tilhørende flora og fauna.

Sologne overrasket oss allikevel aller mest med landsbyene sine, så urhyggelige og sjarmerende at det er til å bli rent fra seg av. Søvnige og bedagelige, med små chocolate box cottages i rød murstein med tredetaljer og obligatoriske skodder og et og annet innslag av bindingsverk. Innimellom minimalistiske Hans&Grete hus og ikke så rent sjelden et slott. Sologne henger nemlig sammen med ikke ukjente Loire, og da vet jo de fleste at slottene ligger strødd, det ene vakrere enn det andre, men det vakreste av dem alle heter Chenonceaux.

Sologne har lokket oss til seg helt siden vi leste Cathrine Løchstøers Frankrike på Tvers. Takket være henne, lærte vi historien om søstrene Caroline og Stéphanie Tatin, som for en hundre års tid siden drev et hotell i de solognske skoger. Da La Belle Epoques jaktherrer inntok hotellet og forventet full oppvartning og søstrene var nesten tomme for søtsaker, laget de i kreativ befippelse en opp-ned eplekake - den berømte tarte Tatin. I dag havner denne kaken på mange dessertasjetter - med den rette siden opp - inkludert i vårt bryllup, hvor den ble servert med historien om søstrene og kakens tilblivelse. Det var derfor stor stas for oss å bo på Hôtel Tatin og spise kaken der, i hagen på en midtsommerkveld av det helt perfekte slaget.

Never forget

2008-06-06T09:46:00.004+02:00

Vi har akkurat vært i Berlin. Dette er Berlin opptatt av. Kanskje særlig på denne dagen.

Med utebrillene på

2008-05-27T09:52:00.004+02:00

Når du flytter til det store utland, er et par nye briller en del av velkomstpakken. Med utebrillene på nesen, ser du gamlelandet gjennom nye glass. Enkelte sider ved det blir tydeligere, andre mer flytende, noen sider vil du helst ikke se, andre ser du rett og slett ikke mens atter andre blir rent ut rosenrøde.

Mine utebriller har lært meg å sette (mer) pris på ganske mye, for eksempel norsk ammekultur. Etter samme spørsmål fra omtrent ti forskjellige personer på barselavdelingen her i Lux - "skal du amme og i så tilfelle hvor lenge" - ble jeg bare kjent som "hun som skal amme minst ett år". Nå skal det sies at jeg besvarte spørsmålet på en heller demonstrativ måte, som en motvekt til alle de som bare pakker vekk puppen med en gang som den største selvfølge. Og nå snakker jeg om hva det er kultur for og ikke, andre sider ved amming lar jeg ligge.

Jeg holdt løftet mitt med glans, men må innrømme at jeg gjorde det mer diskret enn jeg ville gjort i Norge. Denne aktiviteten avstedkom adskillig flere blikk fra forbipasserende enn hjemme, særlig da det etter hvert ble en ganske stor baby som forsynte seg. Og jeg, jeg prøvde å legge inn en passe dose selvfølgelighet, sikkert ispedd trass, i mitt eget blikk tilbake. Noen blikk var anerkjennende også altså, la meg forte meg å si det.

Derfor var det så befriende deilig da jeg i går så en mor* amme en ganske stor baby mens hun gikk på gaten i fin sommerkjole og lo mot sin mann. Det ble jeg i veldig godt humør av.

* Hvis jeg skal gjette, var denne moren av sør-amerikansk opprinnelse...

40

2008-05-14T18:35:00.002+02:00

So

Happy

I've

Turned

40

Pour Jean le Boucher

2008-05-12T22:04:00.004+02:00

Glamour, glitter, Gucci. Høy sigarføring, høy champagneføring, høye skjørtekanter, høye hæler.
Alt i høy grad tilstede i Cannes i disse dager og forøvrig alt ingredienser i Côte d’Azurs bouillabaisse. Men det fine er at du har så mange ingredienser å velge i, at du kan om ikke velge disse helt og holdent bort, så i hvert fall fremheve helt andre smaker, helt andre krydre, slik at de blir blasse og overflødige og havner som grums i bunnen av suppekjelen.

Vi lar andre kokker ta seg av disse ingrediensene. Istedet får vår bouillabaissevariant sin helt spesielle, udefinerbare smak av det genuint franske og den genuint lokale koloritt. Og hver gang blir suppa til på slump, vi slenger gjerne nye ingredienser oppi, mens andre sikrer velkjente og velkomne smaker. Av farger, dufter, lyder, hav.

Hverdagslivet her i vår lille bit av denne verdensberømte kyststripen er langt fra bildene fra den røde løperen i Cannes. Vi ser et langt mer autentisk, levende og nostalgisk bilde, bokstavelig talt rett utenfor stuevinduene våre. Der finner vi for eksempel Joëlle. Vi kaller henne delidama, fordi hun dag ut og dag inn står bak sin lille delikatessedisk og prøver å tjene til livets opphold mens hun sladrer med byens gamle damer og får noen av dem til å hjelpe seg med å prise varene på gammeldags vis. Nå ligger det en hjemmesnekret kondolanseprotokoll på disken hennes, noen sider revet ut av en rutebok. Ved siden av den står en tom plastboks pakket inn i aluminiumsfolie og med en skjev sprekk i lokket til mynter. På boksen står en lapp ”pour Jean le Boucher”. Til Jean Slakteren.

Jean Slakteren holdt inntil nylig til rett oppi gata, mellom grønnsakshandleren og bakeren. Han var selve bildet på en raus og jovial franskmann, røslig og smilende i sitt hvite slakterforkle, tidvis observert nynnende i trappene med en dyreskrott slengt over ryggen og med en på alle måter tydelig kjærlighet til biffene sine. Alle var innom slakteren, alle kjente Jean le Boucher, alle er berørt. Samtidig fortsetter livet på plassene og i brostensgatene fordi det er naturlig slik.

Dette er vår bit, dette er hva vi forsøker å konservere og fremkalle smaken av. Men for all del – hver sin bouillabaisse, det plager ikke oss.

Gamle Goncourtgubber

2008-05-07T20:31:00.003+02:00

I Frankrike kryr det av prestisjetunge académies, mange av litterær og/eller lingvistisk art. Det er jo ikke akkurat noen hemmelighet at franskmenn er særdeles stolte av språket sitt (og det med rette, selv om det til tider kan grense mot hovmod). Det mest prestisjetunge er antageligvis l'Académie Francaise. Et annet er Académie Goncourt, som hvert år deler ut Prix Goncourt - Goncourt prisen (og den henger høyt - svært høyt) - til den forfatteren de mener har levert årets beste bok. I 2007 gikk prisen til Gilles Leroy for boken "Alabama Song". Tittelen er nok ingen referanse til Alabamas "nasjonalsang", men kanskje til The Doors låt med samme tittel, som de forøvrig lånte fra ingen andre enn Berthold Brecht, opprinnelig tonsatt av Kurt Weill. Tittelen er helt sikkert en referanse til hovedpersonens hjemstat. Den handler om Zelda Sayre, som giftet seg med ikke ukjente F. Scott Fitzgerald, og hennes vei til galskapen.

Tilbake til dette akademiet. Det består av 10 tidligere prisvinnere, hvorav syv menn og tre kvinner. Kjønnsfordelingen stusser jeg ikke over, dette er tross alt Frankrike,men derimot stusser jeg litt over alderen. Gjennomsnittsalderen er over 80 år, selv etter at to ungfoler på 62 og 63 år slapp gjennom nåløyet (det hadde nemlig kommet reaksjoner på den noe høye alderen). Pennen er sikkert fortsatt skarp, likeså hjernen, men kunne det tenkes at enda yngre krefter kunne bringe litt liv & røre i Akademiet? Gilles Leroy for eksempel, med sine 50 år blir han reneste barnerumpa.

Fontenøren

2008-05-02T14:46:00.005+02:00

En fontenør må da komme på ti-på-topp listen over rare yrker? Eller fontenemester kanskje? Fonteniker? Tittelen skjemmer ingen - jeg er sikker på at alle fontenører (og det kan da umulig være så mange av dem...??) er misunnelige på Gilles Butez. Han innehar nemlig det som må være en av de mest prestisjefylte fontenørstillinger i verden, nemlig i selveste Versailles. Der sørger han og hans 12 kolleger for at vannet danser akkurat som det gjorde til Solkongens forlystelse og adspredelse mens han promenerte i parken sin. I dag danser de til den samme musikken som i gode gamle glansdager fylte ballsalene med dansende høyheter. Og i dag danser de for alt annet enn høyheter som kommer strømmende til dette sagnomsuste slottet i et håp om å få et glimt av fordums magi. Og ifølge M Butez er magien der - i vannet.

Jeg velger meg april - NOT!

2008-04-30T14:10:00.004+02:00

Avril avril macht wass er will, sier de her. Og i dag benytter april sin siste anledning for året til å gjøre med været akkurat som den vil, og det til fulle. Lik en okse som raser mot det flagrende røde eller trollet mot sola, og med maitrusselen faretruende nær, blåser den syv vintre på oss og gjør lys om til mørke så forvirrede gatelys skrur seg på midt på blanke formiddagen.

Er det noe rart en stakkar er værsyk, sier jeg bare...

Merci d'être sympa

2008-04-23T20:30:00.005+02:00

Jeg liker det når byens busser fornøyd ruller rundt med bakenden dekket med følgende melding, illustrert med fredsblomster: Merci d'être sympa. Takk for at du er snill.
Ikke en reklamekampanje, men en holdningskampanje. Jeg tror hensikten er å introdusere dette som trafikkregel nr. 1, men det kan trygt (og forsåvidt litt trist - i en ideell verden ville vi ikke trenge påminnelser om å være snille...) overføres til hele det offentlige rom. Du kan sikkert huske en gang en fremmed smilte til deg, eller til og med sa noe morsomt til deg i forbifarten, og at det faktisk reddet dagen din.

Men jeg må jo si jeg lurer litt på om bussjåførene har fått med seg denne kampanjen...

Så gå ut og vær snille mot en fremmed! I morgen den dag!

Tankeblomst

2008-04-23T11:54:00.006+02:00

Jeg skjønner ikke helt hvorfor denne utsøkte lille blomsten heter stemorsblomst? En slik blomst er da ikke det første vi tenker på når vi sier ordet stemor, er det vel? Jeg mener med Askepott og det hele. Ikke det at mange stemødre rundt omkring ikke fortjener å ha en blomst oppkalt etter seg, men dog...

Det franske språket lever opp til sitt rykte og har et vakkert ord for denne lille blomsten - en tanke - pensée. Slik kan du altså plante tanker i hagen din, du kan til og med plante gule tanker, blå tanker, lilla tanker, hvite tanker... Og ikke nok med det, du kan plante store og små tanker også. En filosofisk hage!

På engelsk er ett av navnene for denne blomsten hjertensro - Heart's Ease. Det er også ganske fint, og det er vel nettopp hva du vil finne i en hage full av tanker.

Så jeg tar meg herved den frihet å omdøpe denne lille blomsten til tankeblomst.

Fugledansen

2008-04-16T13:06:00.003+02:00

Jeg spiste lunsj på en benk i byparken i dag i selskap av et andepar, nær nok til å studere de petroleumsgrønne og lilla sjatteringene og det noe pussige ganglaget. Men artigere var det å studere de forbipasserende som uten unntak stoppet opp og kikket på gakk-gakkene, det kom smil på strenge fjes og noen ga seg endatil til å kvekke.

Jeg tror det betyr at det er vår. Dessuten er det håp.

Hva har du under skjørtet, Ruth?

2008-04-15T09:28:00.002+02:00

Lørdag ettermiddag ble en mann arrestert på et herværende kjøpesenter etter at en sikkerhetsvakt observerte det han mente var en noe pussig oppførsel fra mannen side. Det viste seg at mannen hadde et kamera i skoen, og med det filmet han oppunder skjørtene og kjolene til intetanende kvinnelige shoppere. Man kan jo spørre seg hvor avslørende filmene kunne få blitt, han hadde vel neppe en lyskasteranordning og i tillegg er det i høyeste grad strømpebuksevær her. Dessuten må det ha krevd sin mann når det gjelder fotarbeid. Hjemme hos mannen fant politiet seks par tilsvarende spesialsko.

Ja, ja. Nok en grunn til å skygge kjøpesentre på lørdag ettermiddag.

Bristeferdig

2008-04-08T23:19:00.001+02:00

En dråpe klamrer seg fast klamrer seg fast
og så når den faller faller den fortere enn du rekker å se

Påsketur, ingenting er som påsketur

2008-03-23T20:12:00.005+01:00

Første påskedag. Obligatorisk tur- og utfluktsdag. Men man behøver da slettes ikke spenne sine ski og snøre sin sekk. Man kan for eksempel velge å legge turen langs kyststien som går fra Cap d'Ail til Monaco. Nærmere pied dans l'eau (labbene i vannet) kommer du ikke uten å bli våt på de samme labbene. Bølgene kaster seg mot klippene i ren fryd og rett bak vugger det store blå, overbærende som en mor som betrakter barnas uskyldige rampestreker. Majestetiske Belle Epoque villaer skuer ut over alt det blå, staute og utilnærmelige i all sin prakt, uten et øyeblikk å røpe sin lengsel etter svunne glansdager. Den gangen Greta Garbo lente seg elegant mot et rekkverk og blåste røykringer ut over det samme evige blå før hun snudde seg og hevet glasset mot sin kollega Sacha Guitry, i silkeslåbrok i vinduet i nabovillaen. Kanskje er villaen "The Rock" fortsatt beæret med Garbos nærvær, var jeg henne ville jeg i hvert fall gått igjen der.

Og istedetfor kvikklunsj kan man for eksempel velge påskelunsj på fransk vis, på La Pinède (Furuskogen - navnet lyder unektelig bedre på fransk). Restauranten lever opp til sitt navn, den er bokstavelig talt bygget rundt furutrær, av den karakteristiske Provençe typen, som strekker seg ut av restauranten og mot havet. Påskemeny: Middelhavsbuffet av det overdådige slaget (ja, vi er langt fra norske høyfjellshotell), grillet loup (direkte oversatt ulv, på tallerkenen ligner ulven mest på en havabbor) med ovnsbakte løk- og tomatvariasjoner, og som avslutning en real påskesjokoladekake. Forøvrig tilbød menyen også lam, som seg hør og bør, men det var mange ulver og få lam blant gjestene, ulver som ulte godlynt i flokk dog. To par jenteøyne matchet havet utenfor da de fikk et gedigent og kunstferdig innpakket påskeegg plassert foran seg. Og solbærtoddy på termos ble byttet ut med espresso inntatt meget lett henslengt i gedigne, sløye kurvstoler med plass til hele familien, rett ut mot havet.

Kan du noen steder bedre ha det... Råere enn rått rett og slett.

Glade på Den Glade Hval

2008-03-22T20:05:00.002+01:00

Jeg tror ikke det er så mange andre hvaler her enn den som svingende serverer glade gjester et enkelt men solfylt og smakfullt måltid. Men skulle en og annen hval forville seg inn her i en av verdens vakreste bukter, så nåde den om den ikke var overstadig glad! Denne spesifikke glade hvalen tilbyr blå plaststoler og mat fra en skranglete bu, men gleden blir slettes ikke mindre av den grunn, heller tvert imot. Den Glade Hval ville ikke kledd snipp og klede over armen. Og når han spøkefullt serverer salat som smiler med tomatfjes, olivenøyne og løkmunn, når roséen er kald i små kjøkkenglass og espressoen sterk og god og når bena dupper i takt med båtene i den lille havnen - ja, da kunne ingen bedt om mer - fra en hval eller fra hvem det måtte være.

Den siste poilu

2008-03-13T09:05:00.002+01:00

Så var det ingen. Lazare Ponticelli, 1897 - 2008. Den siste poilu. Den siste av 8,5 millioner franske soldater under den første verdenskrig. 1,4 millioner av dem døde. 900 om dagen. 20 000 den 22. august 1914. På slagmarker ikke så langt herfra.

Med ham lukkes et kapittel i historien. Men vi og fremtidige generasjoner bør ikke lukke boken.

Hvil i fred, Monsieur Ponticelli.

Lang stang

2008-02-27T19:17:00.003+01:00

Forrige innlegg minnet meg på en episode på Sankthanshaugen for noen år siden.
Jeg trasket hjemover. Foran meg gikk en mann og trillet sykkelen sin. Det som fikk meg til å legge ekstra merke til ham, var at han var drøye to meter og usannsynlig tynn. Idet jeg skulle passere ham, stakk han til min store forskrekkelse ansiktet klin oppi mitt og skrek "LANG STANG!!"

Etter den første forskrekkelsen, lo jeg ukontrollert hele veien hjem og i mange dager etterpå. Det gjør jeg forsåvidt fortsatt når jeg tenker på det.

Crescendo i gågata?

2008-02-27T15:18:00.006+01:00

Han stilte seg opp midt i gågata. Masken (type forurensningsbeskyttelse) gjorde meg nysgjerrig nok til å stoppe halvt opp. Noe i de langsomme, breakdanceaktige bevegelsene fikk meg til å tro at her har vi en eller annen performance artist. Han trakk opp genserermene og smurte seg godt inn med usynlig krem. Så vendte han ansiktet mot himmelen, trakk masken ned, pustet dypt inn og slapp pusten ut med et høyt sukk av velvære. Behovet for nye sko overvant nysgjerrigheten min og jeg ilte til "Underground Shoes".

Et kvarter senere var jeg tilbake i gågata, fornøyd dinglende med splitter nye vårsko i en papirpose. Da kommer et menneske rennende midt imot meg med hodet en halvmeter foran skuldrene, mens han roper ut noe utydelig som lyder som eder & galle eller muligens dommedagsprofeti. Han skjente mellom lunsjtidtravle mennesker og jeg hørte tiraden forsvinne med stor fart nedover gata. Et par minutter senere hørte jeg ham igjen, på vei tilbake. Ikke performance - men spik spenna gæern.

Mennesker som skiller seg ut er et sjeldent syn i Luxembourg. Reaksjonene var i hovedsak:
1) Kulerunde øyne som uttrykte morskap, forbauselse, lett forskrekkelse eller en blanding.
2) Smil og lattermilde kommentarer
3) Fort-la-oss-gå-i-en-stor-bue-utenom-og-se-brydd-ned (i verste fall med en lett nedlatende hoderysting)

Kulerunde øyne har jeg uansett (til en viss irritasjon / indignasjon når folk tror jeg er vettaskremt når jeg egentlig er i perfekt harmoni med meg selv og omverdenen), så de slapp jeg ikke unna nå heller. Antageligvis kunne man i dem lese enn viss morskap og forbauselse, men også en nysgjerrighet eller interesse, kall det hva du vil.

Hvem er du?
Hvorfor og hvordan havnet du her, rennende og skrikende i gågata?
Hva smurte du på armene dine?
Hva føltes så godt da du dro ned masken - og føltes det faktisk godt?
Tror du på det du roper ut?
Ville du gjøre en flue fortred?
Hvordan var du som guttunge og ser moren din fortsatt den guttungen når hun ser deg?
Hvordan er din verden?
Hvordan har du det egentlig?

2008-02-25T18:21:00.000+01:00

Up close

2008-02-25T10:34:00.000+01:00

Vår i ham

2008-02-20T10:29:00.001+01:00

Byens klokker er ganske samstemte. Trinne lillevisere strutter mot firetallet, magre storevisere skritter i takt mot tolv, og uniformerte grå menn strømmer ut i gatene som på kommando. Mange går målrettet og konsentrert om skotuppene sine mot en destinasjon, mens andre myser litt forvirret rundt seg og børster av seg støv før de skynder seg etter de målrettede. Ute i den lyse dagen blir de en malplassert kontrast til våren, ingen brune kontorvegger å gli inn i. Harald går som alle andre, med blikket festet på det velkjente, trygge grå og tankene på papirbunkene som ligger igjen på skrivebordet. Tankene på Vera, vever og nett, som sikkert venter med et mykt smil og fiskekaker fra Johs Johansens Eftf., har ikke trengt gjennom papirene ennå. Uten å tenke over det, løsner han på slipset. Idet han svinger inn i sin egen gate, blir det grå synsfeltet forstyrret av tykke hvite streker. En paradis, tegnet med djerve, urette krittstreker. Harald nøler litt, kikker forsiktig rundt seg i den tomme gaten, smiler et smil han har glemt – og hopper. Han skal til å gå videre, men i stedet tar han av seg jakken, ruller opp skjorteermene og lar en leken vårsol treffe blek underarmshud. Så hopper han en gang til. Han kommer på smilet som venter og skynder seg hjem. Det Harald ikke vet, er at fra en benk under et tre i knopp noen meter unna har en gammel dame sett ham og dagen hennes er blitt bedre. Og fra et vindu i en ganske ny boligblokk ved enden av gaten, har Vera sett sin mann hoppe paradis og tenkt forundret at slik er det lenge siden hun har sett ham.

Bijouteri

2008-02-14T15:09:00.003+01:00

Klikk på bildet...

Vår i meg II

2008-02-14T15:07:00.002+01:00

Vår i meg

2008-02-13T10:40:00.008+01:00

Alt er det samme
Samme morgen samme bord og stol og dør
Allikevel kjennes verden ny
og ingenting som før
Noe skal skje men jeg vet ikke hva og når
Det nye livet står og holder pusten utenfor

Vår på vei
En fremmed hvitveis lister seg
Hemmelighetsfull og blek som jeg
Vår i meg
Tør jeg tør jeg

Og en som trodde
Dette sterke søte suget var forbi
Kan finne krefter til å reise seg
og gå og være fri
For kan hende blir det utdelt
nye kort hver vår
Til dem som tør å prøve lykken
Enda et år

Vår på vei
En fremmed hvitveis lister seg
Hemmelighetsfull og blek som jeg
Vår i meg
Tør jeg tør jeg
Tør jeg tør jeg

Kom hit og syng duett med meg
Kan vi bli søsken
Vår og jeg vår og jeg
Vår i meg
Tør jeg tør jeg tør jeg tør

Vår i meg
En skjelvende hvitveis lister seg
Hemmelighetsfull og blek som jeg
Vår i meg
Tør jeg tør jeg tør
Jeg tør jeg tør

- Anne Grete Preus

Naturkontrast

2008-02-08T16:44:00.000+01:00

Troll til kjerring?

2008-02-06T17:10:00.000+01:00

Jeg har visst blitt tagget! Det har aldri skjedd før. Så, på Rockettes oppfordring - Kjerringtesten!

Hvis du ikke er sikker på om du holder på å bli, eller kanskje allerede ER kjerring, bør du ta kjerringtesten. Hvis du nikker gjenkjennende til mindre enn 5 av kjerringtegnene under, kan du slappe av vel vitende om at du langt fra er noen kjerring. Treff på 5 -10 kjerringtegn viser at du er i faresonen. 10 - 20 JA viser at det definitivt er fare på ferde, mens over 20 JA tyder på at du burde gått av med pensjon.

Du bruker mer penger i uka enn i helgene
Det kan faktisk hende. Har ikke oversikten.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en 
Er en dukhater og det som eventuelt måtte finne veien oppi blomsterpotter her i huset må pent klare seg selv.

Du rydder jevnlig i dypfryseren
Er en gang i året jevnlig?

Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”
Hva er hurtigvin?

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag
Sjelden, og hvis jeg gjør det er det et resultat av tilfeldigheter heller enn planlegging.

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær 
Har ikke noe forhold til gjær, bollebakeren i huset er ikke meg.

Du synes middag kl 19.00 er sent 
Litt sent med barn. Tidlig uten barn.

Du har fem kasser med julepynt
Er ikke så glad i jula jeg, og dermed ei heller julepynt, men siden jeg nå ser julen gjennom barneøyne igjen, så har det forandret seg litt. Har en kasse.

Du kjøper julepynt på salg i januar
Ulp! Jeg tror jeg har gjort det én gang faktisk, på Shishi på Sankthanshaugen.

Du snakker helst med kvinner på fest 
Ja, på jentefest.

Du blir lykkelig over en ny kjele
Mmm...tefal....teflon....musikk i mine ører. Juuust kidding - men det som havner oppi kjelene kan jeg bli lykkelig over!

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester
Tihi...kunne blitt interessant.

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer
Nei. Operamint. Juuust kidding.

Du spiser alltid rekecocktail til forrett 
Hallo! Dette er 2008.

Du synes det er festlig med fiskekabaret 
En festlig fiskekabaret...en festlig fiskekabaret... Nei.

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor 
Har både broderte duker og svigermor, men det er ingen sammenheng der. Ligger på kottet (dukene altså).

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie
Jeg har hatt med en pai en gang på en av få hytteturer. Men det var ikke i påsken, så der slapp jeg unna et kjerringpoeng.

Du synes dronning Sonja har mange artige hatter
Riktig festlige, det har jeg alltid syntes. Juuust kidding.

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt
Nei.

Du har tellekant på trusene
Jeg tror det er et års tid siden jeg lærte hva tellekant er. Og for ordens skyld - nei.

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe 
Vet dere hva, når jeg husker det ja, av miljøhensyn. Men de ligger slengt i bilen og ikke pent sammenbrettet i vesken. Snek meg unna et poeng der også.

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger 
Polet??? Ha, ha, jeg bor i Mellom-Europa.

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben 
Hadde jeg hatt balkongkasse, og hadde den vært praktfull, tror jeg neppe jeg hadde kommet på å ta bilder av den og langt mindre vist dem fram.

Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino 
Nei.

Du får såpe i julegave 
Ja, hjemmelaget av barnas grandtante hver jul. Men det er da for svingende ikke min skyld?

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker 
Nei, selv om jeg synes løshår er ekkelt. Lurer litt på hva baktankene kunne vært?

Du bruker samme tepose to ganger 
Nei, er en sløser.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil 
Nei.

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset 
Nei.

Du har våtservietter i bilen
Ja, hvis bleietørk teller.

Du soler deg i vanlig BH
Vanlig BH = kjerring, uvanlig BH = ikke kjerring? Men nei.

Du danser swing til all slags musikk
Fasting med knesvikt. Nei, danser helst alene eller med en datter.

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret
Æhem....(rødme)

Du kjøper “gode” sko
Jeg tror ofte det, men bommer som regel.

Du har paraply i håndvesken
Hva tror dere her som det regner hele tiden? Men nei, glemmer den oftere enn jeg tar den med.

Du tar selv initiativ til slektsstevne 
Ha ha! Det kunne sikkert også blitt interessant.

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass
Nei.

Du bruker sukkerbit til kaffen 
Dypper den og drikker fra skåla. Nei, men må helst ha noe søtt til espresso.

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap 
Kaffeselskap her = champagne og snacks. Jada...

Jeg gir meg selv et halvt poeng for pengeforbruk i uken vs helgen, et halvt for å kjøpt julepynt i januar en gang, et halvt for å dra rundt på miljøvennlige handleposer og æhem..et helt for svømmestilen*. Det skal jeg leve med.

Men dere - finnes slike kjerringer lenger da?

* Til mitt eget forsvar, ble jeg slått i hodet med noe hardt av en psykisk utviklingshemmet gutt da jeg var lita jente og gikk under vann. Har siden fått panikk hvis jeg får hodet under vann.

Image de Paris

2008-02-04T12:25:00.000+01:00

Dagen i dag

2008-02-03T12:44:00.000+01:00

Dagen i dag er boblende blå, gledelig grønn og kledelig krokuskokett.

Noe annet behøver den slettes ikke være.

Januar

2008-01-29T23:26:00.000+01:00

Der hvor solen aldri skinner

2008-01-23T12:33:00.000+01:00

Lillesøs (2), i det hun åpnet døren i dag tidlig: "Se mamma! Lys! Lys! Det er lys på trærne!"
Mamma: "Ja, lille venn, det er solen det".

Hilsen fra Luxembourg, landet der solen (nesten) aldri skinner

De var to, nå er det bare en igjen

2008-01-22T23:04:00.000+01:00

For noen dager siden døde en av to gjenlevende franske soldater fra første verdenskrig. Louis de Cazenave, 1897 - 2008, i sitt 111. leveår og i sitt tredje århundre.

Nå er det bare en igjen som sto midt i det. Lazare Ponticelli, også 110 år gammel. En igjen som falt, reiste seg og gikk videre. En fire år lang marsj gjennom skrik og blod, tap og smerter, stolthet og kameratskap på vei mot 11. november 1918. En igjen som husker. Hva sier han i dag om dette meningsløse, ufattelige?

"Noe absurd, nytteløst ! Hva tjener det til å massakrere mennesker? Ingenting kan rettferdiggjøre det, ingenting !"

Hvis han ble den siste, ville han nekte en nasjonal begravelsesseremoni.
"Det er ikke riktig å vente på den siste poilu*. Det er en fornærmelse mot alle de andre, som døde uten å ha mottatt den æren de fortjente. De kjempet som meg. De hadde rett til en gest mens de levde, bare en liten gest hadde vært nok. "

Han ble den siste.

*En av gatene i byen "vår" i Sør-Frankrike heter Rue Poilu, etter de franske soldatene i første verdenskrig som ble kalt poilu. Direkte oversatt betyr det hårete, og det henspeiler på soldatenes skjegg og barter, som ble et slags kjennetegn. De marsjerte nok også i denne gaten. Det kan vi tenke litt på når vi rusler der blant dagens fredelige lokalbefolkning og rike turister.

"Jeg skyter på deg, jeg kjenner deg ikke. Hvis bare du hadde gjort meg noe vondt..."

Gudde Rutsch!

2008-01-08T22:31:00.000+01:00

Godt uti januar kommer en nyttårshilsen fra Luxembourg på luxembourgsk - eller lëtzebuergesch.
Og det betyr akkurat det det høres ut som - luxembourgerne ønsker hverandre god rutsj - skli godt inn i det nye året, og gjennom hele året for den del.

Hold på hatten - gudde Rutsch - juhu!

Slow motion

2008-01-04T19:45:00.000+01:00

Venezuela (ved en viss (stormanns)gal herr Chavez) har besluttet å endre tidssone så ingen andre steder viser akkurat samme tid som dem. Hva så? Vi har hatt vår egen tidssone lenge vi. I den lille boblen av en verden vi befinner oss i akkurat nå, har vi stilt klokkene til vår egen tid. Viserne går litt saktere, stopper opp når de finner det for godt eller når øyeblikket tilsier det, for så å tikke fornøyd videre. Ingen hører om det tikkes i utakt, verden er i takt her allikevel. Fra sin hedersplass holder hans ærverdighet Kirkeklokken styr på alle sine ulydige undersåtter med faste, men milde og overbærende slag. Og solen går sin gang over himmelen og byen tømmes for mennesker ved nonsleite og andre tidsvisere trenger vi ikke.

Et kvarter og en evighet fra larm og mennesker som vrimler i fast forward er det slow motion som ruler. Som når slakteren i hvitt rusler trappene ned i sakte tempo med en fersk dyrerygg slengt over skulderen og nikker og ler brummende til alle han møter. Som når køen blir lang hos bakerdamen fordi alle skal utveksle siste nytt og ellers snakke om dette & hint. Som når en ettermiddagspastis blir til to mens det dovne livet glir forbi. Som når fyrtårnet blinker som et utrettelig evighetssymbol. Som når havet hypnotiserer.

Men selv ikke her kan vi stille klokken tilbake, hvor gjerne vi enn ville. Tilbake i vår fast forward verden vil vi allikevel trykke på en mental tilbakespolingsknapp og glede oss over at klokkene går fortere der - til vi kommer hit igjen. Bobleverden.

An Englishman in New York

2008-01-03T22:26:00.000+01:00

De fleste kjenner sangen, de fleste har tenkt over teksten. Men hvem var denne engelskmannen i New York? Han var Quentin Crisp. Hvem var Quentin Crisp (1908 - 1999)? Forfatter, kunstmodell, skuespiller og forteller. Men mest av alt var han en som nektet å være en annen enn den han var, tvertimot var han seg selv med en særlig utfordrende ekshibisjonisme i sin tid og sitt samfunn. Slik ble han en frontfigur og et ikon for homofile. Med sin sterke sminke, sitt lange karmosinrøde hår, sine lakkerte negler og elegante sandaler, sjokkerte han førkrigstidens London og provoserte homofobe til angrep. Det var en særdeles tøff tid å være seg selv for en som ham.

At night a candle's brighter than the sun

Under krigen ble han nektet å gjøre tjeneste på grunn av sin "seksuelle perversitet". Hva gjorde Quentin Crisp da? Jo, han sørget for lagre av sminke og henna, paraderte gjennom mørkeleggingen og plukket opp amerikanske soldater. Gjennom vennligheten og åpenheten han ble møtt med blant soldatene, ble hans kjærlighet til alt amerikansk født. Hans memoarer, "The Naked Civil Servant", ble utgitt og senere filmatisert. Berømmelsen omfattet senere andre bokutgivelser, forelesninger og teater- og filmroller, blant annet som Elizabeth I i "Orlando" og i "Philadelphia". Han var opptatt av manerer til spissene av de lange lakkerte fingerneglene og uttalte at forutsatt at man kunne leve på peanøtter og champagne, kunne han gå gjennom livet fra en sosial begivenhet til en annen. Enhver vert som inviterte Quentin Crisp, fikk kvelden reddet av fargerike og vittige historier, fremført med stil og glamour.

If "manners maketh man" as someone said, then he's the hero of the day.

Han ble en engelskmann i New York i 1981. Det var der Sting møtte ham og ga ham anerkjennelse ved å dedikere denne sangen til ham.

Takes more than combat gear to make a man.
Takes more than license for a gun.
Confront your enemies, avoid them when you can.
A gentleman will walk but never run

It takes a man to suffer ignorance and smile.
Be yourself no matter what they say.

Mon vi ikke alle har litt å lære av Quentin Crisp... Be yourself no matter what they say...

Bouana Anàia 2008

2008-01-02T22:54:00.000+01:00

Godt nytt år på provençalsk - bouana anàia.

Kast noen steiner i vannet.

Et barn er født

2007-12-19T12:17:00.000+01:00

Når du trodde storesøster ikke ville få bli storesøster.
Når du trodde du ikke ville få oppleve et mirakel til etter det ene miraklet som du egentlig hadde sluttet å tro på og som derfor ble enda større.
Når naturen kjempet mot deg på mange fronter og du allikevel hadde krefter til å utfordre den.

Da blir det nye lille miraklet det største av alle. Ha en fredelig jul, lille mirakel, din aller første.

Et barn er født i dag.

Christmas Tale

2007-12-17T12:05:00.001+01:00

Innocent when you dream...

Etagilde

2007-12-11T19:21:00.000+01:00

Ukens utgave av reklameblekka fra hypermarkedkjeden Auchan står i de nært forestående festmåltiders navn. Og jeg skal love dere det er noe annet enn å bla i blekker fra RimiRemaIcaMega. Noe helt annet. Her er en innholdsfortegnelse:

3 sider foie gras (gåselever), frekt fylt med trøfler, fiken og vanilje, sitrusfrukter, valmue, sjokolade... eller selvsagt nature. Dyrevernere må nok kjempe innbitt før de får faux gras (faux = falsk) på alle bord.
1 side snaddersnegler, à la bourgignonne, som er slik de fleste sneglespisere kjenner dem, eller for eksempel à la provencale.
1 side østers fra ulike kyster.
1 side røkelaks, og her kommer første Norgesreferanse.
2 sider apéritif (som i mat), små ferdiglagede lekrerier.
4 sider sjømat, dominert av languster, kamskjell, krabber, hummer og reker i ymse utgaver, samt Middelhavsfisker.
1 side amuse-bouche (more munnen). Iransk Sevrugakaviar er det for eksempel veldig moro å spise, til EUR 3013- per kilo (eller EUR 90,- for 30 gram).
1 side saftige skinker, ikke fra Gilde, men fra Serrano, Parma og Schwarzwald. Og pølser, ikke med ister, men med urter, trøfler, rosiner, nøtter og epler.
2 sider fjærfint, inkludert rapphøns, fasan og Donald.
2 sider kjøtt og vilt, inkludert villsvin og andre skogsdyr som egentlig er alt for pene til å spises (Bambi...).
3 sider ostefest.
2 sider bûches de Noël, Julekaken over alle. Overdådig julepyntede rullekaker i utallige smaksvarianter; sjokolademousse, røde frukter, pære, cappuccino, Grand Marnier. Eller isvarianter - bringebær, mango, pasjonsfrukt...
2 sider sjokolade - Lindt og sjokkismestre fra nabolandet Belgia.
2 sider festvann (!) Her kommer Norgesinnslag nr. 2, vannet Voss til EUR 5,32 per liter. Dyrt? Prøv amerikanske Bling, til EUR 19,99 perliter!!
15 sider alkoholholdige drikker (det meste billigere enn Bling), hvorav:

- Viner til foie gras
- Bobler til apéritif (mat altså)
- Viner til fisk, viner til vilt og viner til rødt kjøtt.
- Viner til ost.
- Apéritif (drikke altså).
- Cocktails og likører.
- Whisky.
- Champagne. De som absolutt vil slå på stortromma, kan kjøpe oppskrytt (men for all del god) Perry (Dom Perignon) til EUR 99,90, men hvorfor gjøre det når Charles Lafitte, to for en til EUR 29,90, også smaker- og bobler - utmerket.

Akk ja. Bordets gleder. Bon appétit, skål og glædelig jul!

Trierer Weihnachtsmarkt

2007-12-10T12:15:00.000+01:00

I Tyskland er julemarkeder greia. Så også i Trier, Tysklands eldste by, hvor julemarkedet glir rett inn i pepperkakebystemningen som allerede råder der. For en som kanskje ikke synes julemarkeder er det helt store, er dette et unntak. Litt mindre tacky, litt mer autentisk. Ganske søtt og hyggelig faktisk - ja rent ut til å få julestemning av...

For å fylle opp sultne mager: Glühwein* og Bratwürst, Gromperen (potetkaker servert med eplemos) og Poffertjes (små pletter / sveler).
For å tømme lommeboka : Fine, politisk korrekte ting i tre (vi er i Tyskland) - og forøvrig nok av juggel og ræl for de som foretrekker det
For å fylle små kropper med juleglede: Gammeldagse karuseller og store julekuler til å speile seg i.

* Tips 1: En Glühwein eller tre anbefales på det varmeste for dem som ikke liker seg i store folkemengder.
Tips 2: Jo flere karusellturer, desto flere glühwein.

Om Bamse og andre bamser

2007-12-03T14:11:00.000+01:00

Trofaste, utholdende, uunnværlige Bamse, a.k.a. Cededodo, fortjener hederlig omtale for lang og tro tjeneste. Han er en alt-i-ett pille - lykkepille, sovepille, oppkvikkende pille og beroligende pille... Han trøster når ingen andre kan, han har langt flere liv enn en katt og en krage som sydd til å klippes - med små fingre som saks. De fingrene har vokst seg mye større mens de har "klippet" kragen, men Bamse, han skal være med helt til de samme fingrene blir krokete og rynkete, i følge eieren (fem år). Du altså Bamse!

Bamse er ganske bereist. Men i Berlin har han ikke vært. Nå har han sjansen, og det til og med på egen hånd. "Teddy Tours" i Berlin tar med bamser og andre kosedyr på bysightseeing med sykkel. Intet dyr er for stort, lite eller fillete. De poserer foran kjente monumenter i beste gnomestil (Amélie fra Montmartre). Turen avsluttes med piknik i Tiergarten... Det er neppe tilfeldig at nettopp Berlin er bamseturistmål nr. 1. Byen har fått navnet sitt etter den store brune utgaven (derav gullbjørn og andre bjørner under filmfestivalen). Så langt har 107 kosedyr fått oppleve Berlin, og like mange små eiere har fått anledning til å drømme seg dit via sine høyt skattede venner. Og høyt skattede må de jammen være, bamsemoroa koster nemlig mellom EUR 39 og EUR 139.

Sorry, Bamse, du blir nok ingen Berliner med det første. Du er jo uunnværlig.

Desember

2007-12-01T08:43:00.000+01:00

Desember allerede... og startskudd for andre utgave av bloggadvenstkalenderen. Bak første luke hev ei rose sprunge. Dronningen må jo åpnet ballet.

Ha ei god førjulstid!

Tell me where you're going

2007-11-19T10:54:00.000+01:00

I will go there too.

Se

2007-11-19T10:09:00.000+01:00

I shut my eyes in order to see.
- Paul Gauguin

Solitude

2007-11-16T17:09:00.000+01:00

Stolte. Ensomme. Evige.
Skillelinje.

Champagne, Frankrike, oktober 2007

Lykkeliten

2007-11-14T15:39:00.000+01:00

Lea Leo Lio Lou Lua Luka

Disse navnene er ikke hentet fra "Hva skal barnet hete". Ei heller er det en si-dette-så-fort-du-kan-mange-ganger regle. Alle disse L-ene er valmuer (coquelicots) i barnehagen og små venner av vår egen Lykkeliten. Liten, Lykkelig, Lattermild, Levende.

Tenk å være et valmuebarn.

Christiane til minne

2007-11-11T20:39:00.001+01:00

Det kan virke litt rart å skrive om dødsannonser, men jeg gjør det allikevel. Jeg bør sikkert begynne med å presisere at jeg ikke kaster meg over dem, men de opptar såpass mange sider i avisen vi holder her i Lux, at det er vanskelig å ikke legge merke til dem. Ikke fordi så mange dør, men fordi

a) en person som har gått bort kan få et par sider alene, siden slekt, venner, arbeidsplass / kolleger, foreninger og lag alle setter inn minst en annonse. Det kan være at personen gjorde seg bemerket i mange sammenhenger (og jeg håper ikke det fungerer som et popularitets- eller viktighetsbarometer) eller at omstendighetene rundt dødsfallet var spesielt tragiske.

b de døde minnes. Etter seks uker (katolsk seks ukers messe), årsdager og andre dager de som sto dem nær ønsker å minnes dem. Det synes jeg er fint. Vi må ikke glemme. Derfor har vi Allehelgensdag, som er helligdag her.

Bilder og ord forsterker inntrykket, av sorgen og av hvem de var. De er ikke ansiktsløse.

I går traff bildet av Christiane Heiser meg, ung, med et smil som gjør øynene til smale halvmåner og med armene godt rundt en golden retriever. Hun ble drept 21 år gammel på et universitetscampus i Brüssel. Moren, faren og broren hennes skriver:

" For 15 år siden, slukket en ond og nådeløs hånd ditt unge liv, fullt av fremtidsprosjekter. 15 år med håp om rettferdighet i forhold til den skyldige har merket oss, og uten støtte og hjelp fra alle våre venner og bekjente som ikke har glemt oss, hadde livet uten deg, kjære Christiane, vært uutholdelig. Vi håper vi en dag kan avslutte denne saken, full av smerte og håpløshet. Takk til alle som ikke har glemt deg".

Det gjør inntrykk. Det føles viktig.

En messe for alt

2007-10-30T13:59:00.000+01:00

Skilsmissemessen, etter sigende den første i sitt slag, som nylig fant sted i Wien, var visstnok en braksuksess. I dette tilfellet burde vel suksess bli målt i færrest mulig besøkende, men det var nok det motsatte kriteriet som var avgjørende. Messe for ødelagte ekteskap. Requiem.

Ja ja.

Frauenparkplatz

2007-10-27T19:37:00.000+02:00

At man har egne parkeringsplasser for funksjonshemmede er en selvfølge (og kanskje de som misbruker dem burde få en behandlig som får dem til å ligne mannen i illustrasjonen - og ja, nå er jeg diskriminerende nok til å anta at flest menn urettmessig stjeler disse plassene...).

At Ikea og etter hvert andre parkeringsplasser har familieparkering, er også helt på sin plass.

Men Frauenparkplatz? Hva skal man synes om det? Man kan som kvinne ha minst tre reaksjoner:

1) Parkere elegant på en umerket parkeringsplass, stige verdig ut med nesen en smule i sky og marsjere foraktelig og full av rettferdig vrede forbi kvinneparkeringsplassene. Når man kommer hjem, forfatter man en velkomponert og velfundert klage til Likestillingsombudet.
2) Juble og/eller trekke et lettelsens sukk og kjøre skamløst rett inn.
3) Fnyse indignert i likestillingens navn, men allikevel være dobbeltmoralsk nok til å parkere der.

Jeg må nok bare innrømme at jeg tilhører siste kategori, men at jeg noen ganger (vel og merke hvis det er flust av andre parkeringsmuligheter), tar en modifisert variant av ener'n.

I rettferdighetens - og kvinners sikkerhets - navn, grunnen til at disse plassene er plassert nærme utgangen er neppe at vi skal slippe å gå så langt på høye hæler. De er også oftere videoovervåket enn andre parkeringsplasser.

Og alle som skal hente bilen i et tomt parkeringshus sent om kvelden og har glemt hvor de satte bilen vet hvor guffent det er! Moralen? Kanskje å ikke se rødt (i dobbelt forstand) med en gang.

Ave Maria, Ave Karen

2007-10-20T22:15:00.001+02:00

Timmo + Christine = sant

2007-10-20T20:40:00.000+02:00

Timmo från Finland og Christine fra Singapore, bosatt i Belgia, giftet seg i dag i Luxembourg på fransk og engelsk. Jeg overvar vielsen fra orkesterplass, men jeg kjenner dem ikke. Nå er det kanskje på sin plass å presisere at jeg ikke er en bryllupssnylter, men at jeg var der for å synge så pent jeg kunne. Det er nok også på sin plass å presisere at jeg ikke sang alene. Hvilket ville vært en utfordring i Notre Dame katedralen i Luxembourg by. Den er gedigen og flott, og i den var bruden både stor og liten. Sjeldent nydelig og grasiøs, selv til brud å være, var hun uansett, med skjelmske skråblikk, små knis og diskrete vink til alle rundt seg, inkludert sangfuglene.

En katolsk vielsesseremoni varer en time og et kvarter, med høytidelig nattverd, gode ord til brudeparet fra opptil flere nære & kjære og adskillig mer kneling og bibelnussing enn vi er vant med. Og adskillig flere ja enn vi er vant med, faktisk så mange at brudgommen glemte et. Heldigvis ikke det viktigste. Gounods Ave Maria er en evigvarende ener på bryllupshitlisten i Luxembourg. Den går særdeles godt til en gjennomsiktig cape med fortryllende pelskant over spinkle brudeskuldre.

Gratulerer da, Timmo & Christine!

Optimisthøst

2007-10-15T09:21:00.000+02:00

Min egen optimistiske teori om at høsten alltid er fin i Luxembourg er styrket. Årets bevis:

- Bikinivær i gyldne åser i Ardennene midt i oktober.
- Særdeles (og forbausende til Lux å være) liten variasjon på værkartet i september og oktober - stor sol, 20 grader +.
- Blide fjes rundt restaurantbord - ute.

For ordens skyld - dette er vår tredje høst i Lux.

Champagnefakta

2007-10-10T22:13:00.000+02:00

Champagne lages hovedsaklig av tre druetyper: Pinot Noir, Pinot Meunier og Chardonnay.

Dom Perignon (1638 - 1715) var en luring av en munk som forbedret gulldråpene flere hakk, blant annet ved å ta i bruk den velkjente korken. Man kan trygt si han fikk ett verdig ettermæle.

Champagne-vinmarkene er de nordligste i Frankrike, med 60-80 dager frost i året. De utgjør litt under 30 000 hektar.

Gjennomsnittprisen for en hektar er EUR 627 000! (2006). To takk!

Druene håndplukkes. Maskinplukking er forbudt. 4000 kg druer gir 25,5 hektoliter saft. Årlig produksjon er ca 2,5 millioner hektoliter (350 mill flasker). 60% av disse flaskene forlater aldri hjemlandet.

Hovedprinsippet i la méthode champenoise er dobbeltgjæring (derav boblene), først på tønner, så på flasker. Flaskene snus mellom 1/8 og 1/4 omdreining daglig. I gamle dager ble dette gjort manuelt, og det sies at en veldreid arbeider klarte 40 000 flasker pr. dag!

Trodde du en Magnum-flaske var stor? Prøv en mathusalem (6 l), en balthazar (12 l), en salomon (18 l) eller en melchizédec (30 l). Skål! (Merk de bibelske navnene.)

Den bittelille kommunen Champagne i Sveits får ikke lov å bruke stedsnavnet sitt på vinen de produserer. Yves Saint-Laurent fikk ikke kalle en parfyme Champagne. Og alle som blir lett nostalgiske ved tanken på barndommens Fruktchampagne må nå innse at den er en saga blott. Men Mack forsikrer oss om at Fruktsjimpanse smaker akkurat det samme. Det er mulig at brusproduserende tromsøværinger har mer humor enn champagnebønder.

En champagnekork som er ute av kontroll kan oppnå en fart på 50 km/t! En kontrollert åpning av flasken kan lønne seg, både smaks-, helse- og stemningsmessig.

Prøv sitronsorbet med champagne - enkelt, eksklusivt og elegant.

Champagne ligger et par timers kjøring fra Lux og vinrankene er vakre om høsten.

- Jeg drikker champagne når jeg er glad og når jeg er trist. Noen ganger tar jeg et glass når jeg er alene. Jeg ser det som obligatorisk når jeg har selskap. Jeg leker med den når jeg ikkeer sulten og jeg drikker den når jeg er sulten. Ellers rører jeg det aldri, med mindre jeg er tørst.

Madame Bollinger.

Autumn Leaves

2007-09-20T15:42:00.000+02:00

Vakker vals

2007-09-19T12:23:00.000+02:00

Now in Vienna there's ten pretty women
There's a shoulder where Death comes to cry
There's a lobby with nine hundred windows
There's a tree where the doves go to die
There's a piece that was torn from the morning
And it hangs in the Gallery of Frost
Ay, Ay, Ay, Ay
Take this waltz, take this waltz
Take this waltz with the clamp on its jaws

Oh I want you, I want you, I want you
On a chair with a dead magazine
In the cave at the tip of the lily
In some hallways where love's never been
On a bed where the moon has been sweating
In a cry filled with footsteps and sand
Ay, Ay, Ay, Ay
Take this waltz, take this waltz
Take its broken waist in your hand

This waltz, this waltz, this waltz, this waltz
With its very own breath of brandy and Death
Dragging its tail in the seacontinued below...

There's a concert hall in Vienna
Where your mouth had a thousand reviews
There's a bar where the boys have stopped talking
They've been sentenced to death by the blues
Ah, but who is it climbs to your picture
With a garland of freshly cut tears?
Ay, Ay, Ay, Ay
Take this waltz, take this waltz
Take this waltz it's been dying for years

There's an attic where children are playing
Where I've got to lie down with you soon
In a dream of Hungarian lanterns
In the mist of some sweet afternoon
And I'll see what you've chained to your sorrow
All your sheep and your lilies of snow
Ay, Ay, Ay, Ay
Take this waltz, take this waltz
With its "I'll never forget you, you know!"

And I'll dance with you in Vienna
I'll be wearing a river's disguise
The hyacinth wild on my shoulder,
My mouth on the dew of your thighs
And I'll bury my soul in a scrapbook,
With the photographs there, and the moss
And I'll yield to the flood of your beauty
My cheap violin and my cross
And you'll carry me down on your dancing
To the pools that you lift on your wrist
Oh my love, Oh my love
Take this waltz, take this waltz
It's yours now. It's all that there is.

- Leonard Cohen

Hey Mr Paella Man

2007-09-14T13:38:00.000+02:00

Paella! ropte mannen muntert, med rødt forkle og rød hatt på snei. Jeg syntes det var litt for tidlig på dagen for denslags, så jeg takket pent nei. Men han lot meg ikke slippe så lett! Han fulgte etter meg til ostedisken, stakk fjeset sitt oppi mitt og erklærte høyt og tydelig at han elsket å imitere dialekter. Hvorpå han svitsjet til klingende Alsace-mål. Jeg lo delvis høflig, delvis småforundret. En slik paellamann hadde jeg aldri møtt. Så kom han på at han hadde en jobb å gjøre, vendte tilbake til gryten og prøvde å friste andre handlende med paella. I det jeg fortsatte mot fiskedisken, hørte jeg ham rope etter meg:

- Jeg liker å le, Madame! Så jeg morer meg helt alene. Jeg må det, ellers hadde jobben min blitt for kjedelig.

En velsignet evne, min gode paellamann. Neste gang skal jeg ta en smak.

Wherever I lay my hat...

2007-08-26T22:50:00.001+02:00

…eller – borte bra men hjemme best når borte er hjemme og hjemme er borte.

Betraktninger fra en trebent totning med et ben i Luxembourg, et ben i Frankrike og et ben i Norge.

Hvor er hjemme når du får et nytt hjemland? Kan mange steder være hjemme? Først - hva er egentlig hjemme? Kryss av for alternativ(ene) som passer for deg:

⁪ Der nakne barneføtter trådte graset – spede spirer som fikk vokse?
⁪ Der du har bodd lengst?
⁪ I et rom i et hus i en hage?
⁪ I byen eller på landet eller i landet?
⁪ I et miljø eller en kultur?
⁪ Der du legger fra deg hatten din – eller tannbørsten for den del?
⁪ Der hjertet er – eller dine næreste og kjæreste?
⁪ Eller rett og slett der du føler deg hjemme?

Det vil ikke bli foretatt noen samlet vurdering eller analyse av svarene, det må det bli opp til den enkelte å gjøre for sin egen del. Men jeg vil tippe – og håpe – at mange krysser av for det siste alternativet, da gjerne i kombinasjon med et eller flere av de andre.

Oppfølgerspørmål til frivillig refleksjon: Hva gjør at du føler deg hjemme – eller eventuelt ikke gjør det?

Jeg ville svart noe om å trives innenfor husets fire vegger, i byen og i kulturen og ha gode venner. At min lille familie var der sammen med meg ville være en helt naturlig forutsetning. Tilbake til røttene? Ikke på barndommens tre, men kanskje til røttene som moderlandet omfavner sine barn med, som mødre flest. Eller kanskje der nye røtter slår rot.

For hva når du får nye vegger i en ny by i et nytt land og en ny kultur? Det er da du merker moderlandets favntak i form av språk – ikke så mye det vi snakker, men alle koder vi får inn med modermelken og som vi ikke tenker over før vi kommer et sted med et helt nytt sett med koder. I form av kultur og samfunn, som disse kodene er en del av. Hvordan oppfører vi oss her? Hvordan er vi mot hverandre her? Hvordan fungerer ulike funksjoner som trygdesystem, helsevesen, barnehager og skoler? Hvordan lever vi her, rett og slett? Det å lære et nytt levesett krever tid og energi, og det går mye på de små tingene som du ikke tenkte over i hverdagen hjemme fordi de gikk av seg selv. Å føle seg hjemme i et nytt land tar enda lengre tid, og her kommer nok disse røttene inn. Noen røtter må få feste seg i utenlandsk jord, og de viktigste hjelperne er det sosiale nettverket. Venner. Det tar tid å få venner. Dermed kan den hyggelige bakeren på hjørnet eller naboen bli viktige hjelpere til å begynne med. Så må du opparbeide deg forståelse for – og kanskje enda viktigere – følelse for landet, for kulturelle, sosiale og geografiske omgivelser. Da kommer hjemmefølelsen snikende og du forstår at du kan føle deg hjemme flere steder.

Så kommer det paradoksale i at det å slå røtter i et nytt land kan avstedkomme en viss rotløshet, akkurat som om de nye røttene rev opp noen av de gamle. Ikke helt hjemme i det nye landet i kraft av å være utlending, ikke helt hjemme i gamlelandet i kraft av påvirkning fra en annen kultur og å se landet utenfra – på godt og vondt. Dette kan være forvirrende. Og bare for å øke forvirringen, kan man også finne på å skaffe seg et hjem i et tredje land – fordi man føler seg så hjemme der…

En tannbørste i hvert land? Kanskje, men tannbørstenes plassering bør velges med omhu. Jeg har en tannbørste i et hus i et lite, rart land med et lite rart språk og veldig mange andre språk på alle gatehjørner som heter Luxembourg, som kaller seg Europas grønne hjerte og som mitt hjerte etter hvert banker litt for. Jeg har en tannbørste i en skakk liten leilighet i en gamleby i Frankrike, og er jeg innimellom usikker på hvor hjertet mitt er, vil jeg alltid finne det igjen der. Og jeg har en tannbørste i en seilbåt i Norge, som fungerer som vårt sted i gamlelandet om sommeren. Og når sjøen er blank og kvelden lys og jeg ser med øyne utenfra, i et skjær av nyperosenostalgi, kan jeg kjenne røttene og tenke at jeg godt kan ha tannbørster her på mer permanent basis.

Lazing on a Sunday afternoon

2007-08-26T22:33:00.000+02:00

Som tatt rett ut av en Brelett reklame syklet vi nynnende av gårde med tyske stier under hjulene mens vi vinket muntert til Luxembourg på den andre siden av en søndagsdoven Moselelv. Vi beundret vinranker med blanke struttende druer som formelig ba om å bli plukket og skottet på svanene som satte stumpen i været uten blygsel. Idyllen ble raskt brutt i det den gikk over til en campingplass som strakk seg så langt øyet kunne se og – fryktet vi – enda lenger, for eksempel langs hele Moselelven. Det var et yrende campingliv, med grilling, mekking og drekking. Grilldressen så ut til å være like obligatorisk her som hjemme. De som kastet den, hadde gjerne en viss pondus, tanga og interessante tatoveringer. Vi passerte blomstrende, velpleide campinghager, gjerne dekorert med flagg og vimpler, små vindduppetitter (eller gå-rundter som vår datter kaller dem) i muntre farger og fasonger, falske kråker og ekte hunder. Jeg stusset over at hagegnomene glimret med sitt fravær, de hadde liksom passet så godt inn der. Vi gled forbi et eldre ektepar, som i en dogmefilm. Han satt og stirret ufravikelig på en radio. Hun satt ti meter bortenfor og kjederøkte. Men mange hoder løftet seg fra campingsengene og smilte forbløffet da vi kom forbi, for en sykkelvogn med to barn i er et sjeldent syn på disse kanter. Moselelven er ikke bare et mekka for happy campers, men også for motorbåt- og vannsportentusiaster. Båtene vi passerte hadde velklingende navn som Natascha.

Men så bredte vinland seg ut foran oss igjen, og det var bare å sykle rett inn i det, blant vakre vinranker hvis farge skiftet navn fra pinot blanc til pinot noir. Og akkurat i det vår søken etter et egnet sted for lunsj i det grønne antok et hint av desperasjon, åpenbarte en grønn eng ved elven seg. Som om ikke det var nok, sto det et velplassert, stort lønnetre på den. Jeg trasket ned dit mens jeg latet som jeg løp lett med flagrende hvite lingevanter og stråhatt. Duk dekk deg – med gode oster, godt brød, vin og søtsaker. Druer måtte vi besørge på annet vis – slang for voksne = drueslang fra vinranker. Lavt hang de og søte og deilige var de. Jeg var litt usikker på allemannsrettens funksjon i Tyskland og dukket ned i det høye gresset da en politibåt tøffet forbi på elven. En luxembourgsk sådan… Men etter litt lokal musserende ble jeg tøff i trynet og bykset inn i maisåkeren for å gå på maisslang.

Det hadde vært en fin søndag på landet.

Kvinner og klær

2007-08-24T15:24:00.000+02:00

Den er uslåelig, herlig og nyttig - logikken vi kvinner ofte benytter oss av i shoppingøyemed. Attpåtil kan den vrenges i takt med plaggene i prøverommet. Som når du med et etter hvert velutviklet vinkelsyn ser et skilt med 3 for 100, skjener bort, blar febrilsk i klærne og oppdager at der henger det plagg på plagg fra et favorittmerke. Du gnir deg i øynene og klyper deg i armen, konstaterer at klærne fortsatt henger der og river med en haug inn i prøverommet. Vel ute spør du for sikkerhets skyld om du virkelig skal betale en hundrings for herligheten - eller under 5 % av full pris - og river opp en lapp før ekspeditrisen rekker å ombestemme seg. Det kalles kupp det! Eufori! Vel hjemme tar du deg i å lure på om de to kjolene er kule - eller om de er kjerringkjoler - og lander på at de er kule kjerringkjoler og at du er ung nok til å sikre kulhetsfaktoren. Et visst element av selvbedrag muligens - både i logikken, aldersbegrepet og speilbildet...

Når du så noen dager etterpå faller langflat for en kjole i et utstillingsvindu mens du venter på grønt lys og bare mååå ha den - ja da trår denne vidunderlige logikken til igjen. Javel så kostet den nesten tretten hundrelapper - men tre kjoler og en genser for 1.400 - det er billig det!

Apropos kjerringkjoler. Som liten fikk jeg forklart at kirken er et hus som Gud bor i. En dag gikk jeg forbi dette huset akkurat da gudstjenesten var over og menigheten strømmet ut, og jeg ropte forbløffet - der var det mange Guder i kjerringkjoler...

Delvis inspirert av Alliene

Morgenkåpen

2007-07-06T15:40:00.000+02:00

Vi så dem av og til. De støttet seg ustøtt til hverandre, mest ham til henne, i de bratte trappene, og avslo alltid tilbud om hjelp, hans avslag mumlende takknemlig, hennes biskt og bryskt. Han var sliten og ustelt og slepte bena etter seg, men han smilte. Gammel nå. Hun var også sliten, men sterk nok til å stikke et grått hode ut og kjefte for dette og hint. Iført morgenkåpen som garderoben hennes var blitt redusert til. Av og til fant vi henne rett utenfor døren vår med et forvirret uttrykk, alltid i morgenkåpen, alltid bisk – så fortet hun seg inn til tryggheten og uvissheten bak sin egen dør. Vi hørte dem oftere. Lyder bærer godt gjennom åpne vinduer i en kronglete og gammel sørfransk bygård. Hans smerter. Hennes fortvilelse, sinne og fornektelse overfor ord hun ikke ville høre. ...han er svært syk. ...han kan ikke bo her lenger. ...du klarer ikke dette alene. Hun ville ikke høre. Taklet det som best hun visste, med fortsatt bryskhet. De ble.

Så kom bankingen på døren om natten. Om vi kunne hjelpe? Hennes mann hadde falt ut av sengen, og hun klarte ikke å hjelpe ham opp igjen. Så kom spørsmålet...om vi trengte ekstra sengetøy? Biskheten måtte vike plass for en hjelpesløshet, en skjelving i stemmen. Hun hadde mistet ham. Hun trengte ikke sengetøyet hans nå. Hun var blitt mindre, og hun kunne ikke hjelpe for tårene som kom. Så hun fortet seg inn igjen, til tryggheten og tomheten bak sin egen dør. Men hun takket nå for tilbud om hjelp. Sorgens tid er sterke følelser tid, også når det aller meste av livet er tilbakelagt. En tanke omtanke i form av blomster og hun omfavnet oss og kalte oss ses petits amis. Behov for nærhet. Men så tok hun seg inn igjen og lukket døren fort bak seg. En liten stund etter banket det på. Om vi kunne hjelpe henne å hente ned en vase – hun nådde ikke opp? Så så vi henne ikke mer. Neste gang vi kom, tråkket ukjente inn og ut av leiligheten som var like gammel og slitt som de hadde vært. Da vi spurte etter henne, fikk vi vite at hun var død samme morgen. Så hadde hun fulgt etter ham. Det var noe godt ved det. Sønnen kastet allerede iherdig og bestemt ut alt, absolutt alt. En dyprød lenestol i fløyel, med gråslitte armlener der hender hadde hvilt i mange år – et liv. En stokk, en rullator - en gammel mann. En blass pelskåpe...så fin hun må ha følt seg i den for tredve, kanskje førti år siden - en kvinne. Flere dager etterpå så vi biter av pelskåpen i oppgangen og ute på gaten. Og morgenkåpen.

Så kom sterk malingslukt inn gjennom åpne vinduer. Slette alle spor.

Matprat

2007-06-07T14:29:00.000+02:00

På tide med matprat igjen. Vi er jo tross alt rimelig matglade - og mindre glede blir det ikke av å bo her*. Jeg har tidligere raljert om det høyst velassorterte og fråtsende - nei jeg mener fristende - utvalget i butikkene, hvor vi blir stående foran hyllene (alle generelt, champagnehyllene spesielt) med tindrende tinntallerkenøyne - som barn foran godtedisken. Jeg har også himlet med øynene over avansert matkultur i skoler og barnehager. Jeg har ikke lagt ut om store restaurantopplevelser, men det er ikke fordi det er mangel på dem. Jeg har derimot lagt ut et menyforslag. Det jeg nå har bitt meg merke i, er hvordan dette sterke matfokuset på særdeles fornøyelig og karakteristisk vis sniker seg inn der du minst venter det. I politikken, der en president i en osterepublikk blir satt på uante prøvelser. I historien, når deltakerne i et quiz-show får følgende spørsmål: - hvilken av disse personene kunne ha spist middag med Louis XIV? (på norsk ville nok ordlyden vært en annen, à la - hvilken av disse personene levde samtidig med Louis XIV?...). Og særdeles brillefint i en brillebutikk - når det bedyres at du hvis du finner samme produkt billigere et annet sted ikke bare får pengene tilbake - men en flaske champagne på kjøpet. Hva forteller dette oss? Elementary, my dear Watson - for franskmenn flest er mat mer enn mat. De har skjønt det, de!

Hmmm. Matblogg neste?

* Jeg ser i denne sammenhengen Lux nærmest som en del av Frankrike - unnskyld Lux...

D

2007-06-06T12:48:00.000+02:00

Robert Capa - 6. juni 1944, ukjent soldat

Dette er det mest kjente av den ungarskfødte fotografen Robert Capas berømte bilder tatt på D-dagen 6. juni 1944. Bare 11 negativer overlevde og ble et vitnesbyrd til verden - om en dødsdag... og en ny dag. Når du har bodd i Normandie, får du et spesielt forhold til datoen i dag - minner overalt... På krigskirkegården i Arromanches - talløse hvite kors, ufattelig sterke i sin renhet og enkelthet. Kanskje fikk den ukjente soldaten på bildet sitt hvilested under ett av dem. På Omaha Beach - hvor sanden blir litt mykere, bølgene litt fredeligere og blikket når litt lenger enn på andre strender.

- After what seemed an eternity, Capa turned away from the beach killing zone and spotted an incoming LCI (landing craft, infantry). He headed for it. "I did not think and I didn't decide it," he later wrote. "I just stood up and ran toward the boat. I knew that I was running away. I tried to turn but couldn't face the beach and told myself, 'I am just going to dry my hands on that boat.'"

Venner

2007-05-23T23:02:00.000+02:00

H + H = sant...

Kongen av Frankrike

2007-05-23T09:10:00.000+02:00

Tidlig, tidlig morgen. Følgende samtale finner sted mellom pappa som gjespende flipper innom nyhetene og Lille Morgenfugl 4 år (LM) som kommer svinsende forbi:

LM: -pappa, det er jo France Inter jo! (Fransk radiokanal av det seriøse slaget.)
Pappa (forklarer litt om radio og TV og spør): - hvorfor trodde du det?
LM: - fordi de snakker om Nicolas Sarkozy
Pappa: - han er litt som en konge i Frankrike han, og da snakker de om ham overalt.
LM: - det var litt rart...

Jeg kan noe som ikke du Cannes

2007-05-16T13:55:00.000+02:00

My Blueberry Nights med Norah Jones åpner i dag den 60. filmfestivalen i Cannes. Vi vet at Cannes er stilett på rødt teppe, stjernesmil som kappglitrer med sol og edle stener og et eksklusivt fesjå. (Apropos fesjå - jeg hadde ikke hatt synderlig mye imot å bli flue for en dag når Oceans 13 - gjengen slentrer oppover det berømte teppet, det ville sannsynligvis vært eneste sjanse til å få et glimt av så mye som hælen til George Clooney. Med mindre sikkerhetstiltakene også er rettet mot fluene. ) Vi vet at mange av filmene, smale som brede, vil komme til en kino nær oss. Her er et par ting ikke så mange vet om Cannes i disse dager:

- To tonn hummer, 800 kg languster, tre tonn fisk, 350 kg foie gras, 50 kg kaviar, 40 tonn frukt og grønnsaker, 250 kg sjokolade, 15 000 flasker champagne og 8 500 flasker vin grands crus serveres under festivalen - på Hôtel Majestic alene. Realt eta- og drikkegilde med andre ord!

- Tre tonn klær vaskes daglig. 10 000 kjoler og smokinger renses daglig på ett av renseriene. 25 000 såper sørger for rene og pene mennesker under festivalen og de samme menneskene er med på å produsere 2,6 millioner tonn søppel!

- 25 000 planter pryder Croisetten og 150 blomsterbuketter settes daglig sammen på Carlton alene.

- Det tidligere omtalte 60 m lange røde teppet skiftes tre ganger daglig.

- Mer enn 150 yachter "pryder" Cannes-bukta, de fleste av det porno slaget. Verstingen i år er innpå 80 meter lang og 15 meter bred.

Det koster å væra kar. Visstnok skal flere av Oceans 13-gjengen benytte anledningen til å sette fokus på situasjonen i Darfur. I det lyset burde hummeren og champagnen få en viss bismak, for ikke å si settes i vrangstrupen. Og øko-Cannes? Not! Snurr film!

Grønn

2007-05-16T12:31:00.000+02:00

Müllerthal, Luxembourg 1. mai 2007

Naturens geometri

2007-05-03T21:57:00.000+02:00

Aliens

2007-04-28T06:51:00.000+02:00

Hver dag kl. 11.30 fylles stille bydelsgater av larmende horder av fremmedartede vesener som inntar en enhetlig form av masse i bevegelse. Minutter senere bølger massen inn på den lokale matbutikken og sprer seg som store, subbende maur blant hyllene før de former svarte køer foran kassene. En annen stakkar som våger / forviller seg ut, for ikke å si inn i butikken, på dette tidspunktet, bør enten flykte (hvilket kan kreve sin kvinne, siden man da gjerne blir kjerringa mot strømmen - eller mot en udelelig masse) - eller trekke pusten dypt og hive seg ut i det. Velger man det siste, kan det være interessant å fordrive tiden i den svarte kassakøen med å observere hva disse vesenene liker å spise:

Meny 1: Jordbær, fitness snacks og designervann.
Meny 2: Sandwich og juice, iste eller brus.
Meny 3: Pølse i mini-baguette, pizzastykke eller nudler og brus (cola) eller øl.
Meny 4: Snacks, kjeks og/eller godis og cola eller drikke med enda høyere koffeininnhold.
Meny 5: Babymat fra glass (!!).

Siden jeg neppe kan kalles en kostholdsekspert, skal jeg avstå fra å kommentere menyene (den observante leser vil allikevel notere seg en vag form for rangering). Men meny nr. 5 må dog sies å være den mest overraskende. Og meny nr. 4 ser ut til å selge best.

Når massen løser seg opp - eller jeg justerer blikk og fantasi - ser jeg at det er vesener med høy gjenkjennelsesfaktor og variasjonsgrad som jeg om noen år får to av i mitt eget hjem. Det er unektelig lenge siden jeg var der selv, men jeg har i høyeste grad vært der. Tar jeg retrospekt/nostalgibrillene på, ser jeg at mye har forandret seg (eller jeg har forandret meg), men jeg ser også meg selv i blikkene, uttrykkene, armene som er låst i hverandre. Jeg hører meg selv i knisingen, ropingen, kommentarene og de fortrolige samtalene - om gutter & sånn. Jeg husker følelsen av enhet og ensomhet og veien mot individualitet. Jeg husker følelsene.
Og jeg husker matpakka med brunost og Totenpølse og ingen eller begrenset adgang til matbutikken.

Green Heart of Europe

2007-04-24T14:23:00.000+02:00

Vi bor i Europas grønne hjerte*. Det lyder ganske fint - og det er nok det de som styrer og steller med turisme her i landet håper at mange reiselystne skal synes også. Jeg medgir at Luxembourg, a.k.a. Disneyland, ikke er det mest opplagte reisemålet, samtidig gir jeg forfatterne bak slagordet dobbelt rett:

1. Det er grønt her. Våren er grønnere enn grønn. Jeg håper man ikke kan få overdose av sol & grønt...

2. Vi er i hjertet av Europa, ikke først og fremst geografisk, men politisk. Lille Lux har på få år vokst seg stor i Europa, i skyggen av tunge tyske graner og dominerende fransk ekeskog. Der det for bare et tiår siden stort sett var åkre og - ja, grønt - vokser nå istedet EU-institusjonene som mektige, vidtfavnende plataner i betong og glass. Men noen steder, mellom betong og glass, biter standhaftige sauer seg fortsatt godt fast i gresset, som for å bekrefte at ja - hjertet er grønt.

Og hjertet mitt - det banker nok litt for Lille Lux, litt grønt...

*(Visstnok påberoper både Latvia og Slovenia seg å være Europas grønne hjerte også - feel free to do the tour)

Pretty in Pink

2007-04-20T10:10:00.000+02:00

Appelsin i april

2007-04-13T22:42:00.000+02:00

Smaken av appelsin på påskefjellet? Nei. Duften av appelsinblomst i Sør-Frankrike.

Hommage à Gainsbourg

2007-04-12T16:34:00.001+02:00

Sør-franske trappetrinn

2007-04-06T15:09:00.000+02:00

Rockette snakker om trapper - å sitte i en trapp og bare være til... Vår lille sør-franske by burde være særdeles velegnet til dette formålet. 1) Det er lettere å bare være til her... 2) Den er en trappeby, du kommer ikke utenom dem. De er fine, men de er som regel veien, ikke målet. De tar deg opp i høyden. Der du kan myse mot solen, ta inn duften av pinjetrær og se Korsika på en klar dag. De tar deg ned til havet. Der du kan spise is, dingle med bena og se på båtene som dupper. Vi går i dem, peser i dem, løper i dem, hopper i dem - ett trinn av gangen eller to. Men jeg tror ikke vi sitter nok i dem.

Jeg har andre steder - noen av dem kan noen ganger kalles trappetrinn. Disse snirkler seg gjennom Nice:
Harmonia Mundi, en oase av en liten platebutikk langt fra bygatelarmen. Første gang jeg ramlet inn der, gikk jeg etter musikken - og kjøpte den. De spiller musikk jeg får lyst på, de har et bord du kan synke ned ved for å bla i bøker, og de har mennesker med smil og peiling bak disken.

Les Fées de la Création - en annen bitteliten oase - for unge, franske designere som vil opp og fram og for design- men ikke Gucci-interesserte forbipasserende. Innehaversken er usedvanlig søt, klærne, skoene, veskene og smykkene er spennende, morsomme og originale. Til og med prøverommet er en liten oase. Denne kombinasjonen får deg i godt humør, særlig når den også resulterer i et vellykket impulskjøp signert Fanny fra Nîmes.

Vin sur Vin - eller 20 / Vin - vår favorittrestaurant. Den ligger sentralt men allikevel litt bortgjemt, utenfor turisters allfarvei. Navnet er et ordspill. 20 på fransk er vingt og uttales som vin (vin). I det franske karaktersystemet er (var?) 20/20 (vingt/vingt) toppkarakter (den henger høyere enn vindruene og ble meg aldri forunt). Vinen er vellagret og velsmakende, maten vellaget og velsmakende og kelnerne kjappe og velformulerte. Vin er gjennomgangstema, og synes du vinen er god, kan du kjøpe den med hjem. Når de så har den beste desserten ever - ja, da blir jeg sittende godt i det trappetrinnet og bare være til. Sprø, gylne nem fylt med smeltet toblerone og kokte, lett grillede pærer. Nem - nam!

Allikevel - med så god tilgang på virkelige trappetrinn, burde vi prøve å sitte mer i dem. Bare sitte.

Sommerfuglvinger

2007-03-18T21:45:00.000+01:00

Vi er vitner til en forvirret vårfest. Påskeliljene nikker blygt med oransje trompeter. De titter med beundring opp på magnoliaene som folder seg dovent ut og strekker seg grasiøst mot blå marshimmel - festens dronninger. Noen fugler vender nebbet tidlig hjem for å delta på festen, andre glemte i sin forvirring rent ut å dra noe sted som helst. Humla suser bekymringsløst mellom de andre gjestene og sommerfuglene gir festen et anstrøk av verdighet med lydløse, vakre vingeslag.

Dagen derpå er nådeløs. Vinden har knukket påskeliljenes slanke nakker. Marshimmelen har gått fra blått til sort og hvitt og har vendt seg mot magnoliaene som ikke kan krype tilbake inn i de lune knoppene. Fugler som burde vært et helt annet sted kan komme til å måtte betale en dyr pris for festdeltagelsen. Humla gikk rett i bakken. Og sommerfuglenes vingeslag var tilfeldige. Fortauene er bestrødd med skjøre sommerfuglvinger.

Her går jeg
i vinterens blåklokkelengtende hvitt
fanden er raus
og drømmene kjennes litt slitt
en havner så lett på villstrå
med for mye livsappetitt
jeg lengter etter lyst
fra en medvinds pust i nakken
eller en fin og stille solskinnsdag
takket være et vindpust
fra en sommerfugls tilfeldige vingeslag

Sommerfuglvinger kan forandre alt
gjøre salt til søtt og varmt til kaldt
når elva blir for stri
ogfår for mange bråe svinger
skulle jeg ønske Gud hadde
skapt meg med sommerfuglvinger.

- Anne Grete Preus

Flere byer og b'er i Belgia

2007-03-12T14:24:00.000+01:00

Det er en stund siden siste rapport fra nabolandet Belgia. Altså - fra byen Bouillon til byen Bastogne og mer eller mindre saklige observasjoner på b:

Barter - av det oppsiktsvekkende slaget ser man ikke bare i Trøndelag.
Bikkjer - av alle slag kunne man se overalt, det særeste eksemplaret var pyttelite og skinnmagert og sto som en skjelvende miniatyrdronning på en pute på sin eiers arm. Hun var nok på vei til en av de mange designbutikkene for firbente, hun skulle ha et nytt halsbånd, tenker jeg. Et rosa et, med navnet sitt skrevet i glitrende juggel.
Bikere - i hopetall! Det er mulig at den gullfunklende Reodor Felgen-aktige MC-varianten som står utstilt på hovedplassen i byen har stor tiltrekningskraft. Ellers har jeg funnet ut at Ardennene må være et slags biker-Mekka. Overalt kan man lese Bikers welcome på overnattings- og serveringssteder. Hm. Skulle de ikke være det?
Brasserie - serveringssted hvor du som turist i Belgia selvsagt må nyte lokalt (b)øl(l) og bommes brites med majones. Ute i stekende vårsol.
Bot - unngikk vi såvidt takket være en snill belgisk boteskrivemann.
Butikker - åpne 7/7, hvilket gjør en søndag ettermiddag i Bastogne adskillig mer livlig enn i Luxembourg.
Bensin - drar belgiere på harrytur til Luxembourg for å kjøpe, de fyller opp tanken og alle kanner de kan frakte.
Bataille - er fransk og betyr slag. Ardenneroffensiven (Battle of the Bulge) sto i de belgiske og luxembourgske Ardenner vinteren 1944 - 45, og Bastogne var i sentrum. Det overraskende angrepet var tyskernes siste offensiv under krigen, og slaget ble krigens mest blodige for de amerikanske styrkene. 19 000 amerikanske soldater mistet livet i disse åsene, og i Bastogne og mange andre steder ble minnesmerker reist. Til minne - vi må ikke glemme.

Jeg velger meg Simone Veil

2007-03-08T13:52:00.000+01:00

« Da vi kom til Birkenau - min mor, min søster Milou og jeg - , var vi som kveg. Vi ble befølt og beglodd mens kommentarene haglet - siden har jeg ikke klart tilfeldig berøring -, vi var sultne, tørste, og jeg har siden hatt veldig vanskelig for å sove... Tatoveringen kom tidlig i prosessen. Håret ble klippet, så fulgte tatoveringen. Det ga en følelse av noe endelig, en evig fordømmelse. Leiren...det lå en forferdelig stank over den, fra krematoriene, fra kropper som brant uten stans, en røyk som alltid dekket himmelen. Det var skitt overalt og veldig, veldig kaldt - jeg husker trær fanget i isen, det eneste minnet om noe litt vakkert.

Jeg var priviligert og beskyttet. Uten tvil fordi jeg var 16 år gammel og man så ikke mange unge fjes. Dessuten ble ikke kvinnene i vår vogn barbert, vi så menneskelige ut. Leirsjefen, som var polsk og snakket litt fransk, tok meg til side og sa: "Du er for pen til å dø her. Jeg skal finne noe til deg så du kan overleve. Jeg sa at jeg ikke under noen omstendigheter ville forlate min mor og min søster. Noen dager senere ble vi sendt for å arbeide i Bobrek, i en liten Siemens-fabrikk med ganske slapp disiplin. Jeg var der fra juli 1944 til januar 1945. Jeg ble så flyttet til SS-kjøkkenet, hvor jeg kunne stjele litt mat til min mor og søster. Vi hadde store rivjern og måtte fylle tønner med poteter til suppe. Vi måtte rive veldig fort, og jeg husker at jeg fylte tønnene med like mye blod og hud som poteter...

Mor døde av tyfus i Bergenbelsen. Hun var i en elendig forfatning, fysisk og moralsk. Jeg tror døden var en ønsket utvei for henne, for alt i henne var slukket. Jeg får ofte spørsmål om hva som gjorde at jeg holdt ut, hva som ga meg vilje: jeg har en dyp tro på at det var henne. Mamma har alltid vært med meg. Da jeg ble valgt til president i Europaparlamentet - det symbolske aspektet - en tidligere deportert som leder av denne forsamlingen - var svært viktig. Jeg vet ikke hva faren min ville tenkt, for han forble svært anti-tysk, så jeg vet ikke om han en gang ville vært for Europa. Men jeg er sikker på at mamma ville ønsket denne forsoningen, og min deltakelse i den ville gjort henne svært lykkelig.»

- Simone Veil.

Simone Veil (80) studerte jus og politikk etter krigen og ble dommer. I 1969 gikk hun inn i politikken, og hennes politiske karriere tok av da daværende president Valéry Giscard d'Estaing besluttet å feminisere regjeringen. Hun ble kjent og hyllet for å liberalisere prevensjon og få innført abortloven i Frankrike i 1975. Hun var og er en glødende Europa-forkjemper og ble Europaparlamentets første kvinnelige president i 1979. I 1993 ble hun Frankrikes første kvinnelige minister. I en alder av 80 år gjør Simone Veil fortsatt en innsats på flere kanter for Europa. Hun gløder fortsatt.

Om en sterk kvinne. Om en mors betydning. Om forsoning. Alt ligger i blikket.